Være Sammen

voksenstiltest

For noen år siden utviklet jeg Være Sammen, et kompetanseløft i barnehagen. Det skjedde i samarbeid med venn og samarbeidspartner Klaus Erik Krogh i Århus. Undervisningsdirektøren i Vest-Agder var også involvert. Teoridelen ble til i samarbeid med det som nå heter Nasjonalt Senter for Læringsmiljø og Atferd ved Universitetet i Stavanger.

Være Sammen har utviklet seg og vokst over flere år. Daglig leder er nå pedagogen Nanna Weberg, bosatt i Drammen, mens Torhild Roland Vetvik, Kristiansand, er prosjektmedarbeider.

Være Sammen implementerer den varme og grensesettende voksenstilen i norske barnehager, i nært samarbeid med den enkelte barnehage, kommuner og private aktører på dette feltet.

I Være Sammen legger vi stor vekt på kvalitet i implementeringen og at alle de ansatte i barnehagen skal ta ansvar i fellesskap for å få til nødvendig endring og heve den enkeltes og hele barnehagens kompetanse.

For meg har det vært spennende og lærerikt å få være med på dette.

Det er også fint å tenke på at Være Sammen faktisk har betydd reell kompetanseheving for de voksne i barnehagen.

Være Sammen har også utviklet elementer for barna, knyttet til blant annet empati, perspektivtaking, antimobbing og sosial læring. Det er også utviklet inspirasjonsmateriell til foreldrene. Foreldreboken kan kjøpes på nettstedet til Være Sammen.

Link til Være Sammen

 

 

En søndag i mai

En liten prosatekst med  drømmer om hva kirken kunne være, men kanskje ikke er. Til inspirasjon! Dog ble den skrevet da jeg i sin tid satt i et menighetsråd og var ganske frustrert over hvor lite jeg fikk gjennomslag for.

En søndag i mai

Av Eyvind Skeie

Etterpå var det noen som tenkte på denne dagen som en drøm. De hadde merket det allerede da de steg ut i den rene morgenluften. Det var noe der, en forventning i lyset, en slags sang i det spirende løvet. Føttene som gikk så lett på denne dagen og hvordan de var mange underveis, fra nesten alle hus, og ansiktene som strålte og øynene som møtte hverandre i forundret glede.

Kirkens klokker kunne høres i den åpne stillheten, kjente og ukjente var underveis, noen holdt hverandre i hendene, barnevogner  ble trillet, gamle ektepar støttet hverandre mens de nesten danset bortover, stressede arbeidsmennesker lot seg rive med av gleden og smilte for første gang på lenge.

Og så gudstjenesten, ikke bare én, men mange, på rad og rekke og alle forskjellige.

Først den stille morgenmessen for de tidlige pilegrimer, de som kanskje ikke hadde smakt så mye søvn, de som sorg eller lengsel hadde holdt våkne eller som pleide å stå opp tidlig fordi morgenlyset var deres riktige element: Nå samlet de seg i ringer rundt et alter som var pyntet med blomster og et kors midt mellom blomstene. Med en stemme som bar på en slags varm inderlighet hadde presten sagt: ”Det er morgen. La oss prise Guds hellige Navn med sang og i hjertets stillhet.” Så hadde de vært sammen i kirken, nesten uten ord, med et felles åndedrett i morgenlyset, og salmene hadde vært så myke, og teksten fra evangeliet var ikke lenger lest for dem med en stemme som kom utenfra, nei, denne morgenen hadde teksten på underlig vis kommet innenfra, som en gjenkjennelse, eiet og delt av alle.

Presten, som alle visste var en god predikant, hadde denne dagen ikke hatt bruk for alle ordene sine. Han sa visst bare åtte eller ti setninger og mellom dem var det stillhet med rikelig plass til alle, et sted å bare vente,  like til en ny setning meldte seg selv og steg frem fra hjertets klarhet. Så hadde de delt brød og vin slik de første kristne gjorde: Sendt det rundt, slik søsken deler, og gitt hverandre, som en dyrebar betroelse, ordet om Jesu legeme og blod.

Da disse morgenens pilegrimer kom ut fra kirken, ble de møtt av en ny forsamling. Det var familier, barn og unge. De hadde dannet en stor ring rundt kirkebygget ved å holde hverandre i hendene. Nå beveget ringen seg sakte rundt kirken i en rolig dans, som også var tilbedelse og bønn. ”Sannelig,” var det en som utbrøt. ”Gud bor så visst ikke i templer gjort av menneskehender. La oss gjøre ringen stor, la oss hellige hele dette sted til Jesus Kristus, den oppstandne som har all makt i himmel og på jord.”

De gikk mellom gravene, som var de på en hellig åker, de stanset under høye trær og sang om skapelsens rikdom, de så hverandre med gode øyne, de som kom og de som gikk, og det var som om kirken ikke lenger hadde vegger, eller som om alteret var stilt opp ute, under den lysende maihimmelen, og barna som var med skulle siden aldri kunne glemme denne dagen, de bar den med seg som en kostelig erindring, den ble en del av deres livsmot, deres håp og kanskje trøst mot døden.

Senere den samme formiddagen ble det feiret messe med Herrens legeme og blod. Det var som om jorden skalv når koret sang og hjertene ble løftet. Og menigheten glemte at kirken egentlig var altfor liten, for veggene var borte og taket fantes ikke; den Gud som bor i det hellige og høye hadde gjestet sitt folk i sakramentet og deres avstengte, lille del av verden var med ett fylt av kreftene fra det riket som skal komme. Alle de som pleide å anstrenge seg så veldig for å være gode kristne og tro og mene rett, for dem ble alt med ett så enkelt, ja, det som var omkring gled bort og Jesus selv stod foran dem ved bordet og bad dem kun å gjøre dette, å dele brød og vin, Ham selv til minne.

Dette var noe av det underlige som hendte denne søndagen i mai.

Men det skjedde også noe mer, noe som ingen kunne forklare: Det var som om de som var der oppdaget hverandre på en ny måte. Og presten, som aldri hadde gjort noe slikt før, hadde steget opp på et bord utenfor kirken, løftet hendene og sagt disse merkelige ordene: ”Kjæreste Kristi venner, la oss se hverandre og kjenne på hva det betyr at vi er brødre og søstre i Guds familie på jord.”

Da så de hverandre som mennesker underveis, i et kort glimt, og visste plutselig at de hørte sammen. Og et spørsmål lå skjult i denne oppdagelsen, et hemmelig ord som de senere forstod var stilt av Jesus før, men som nå var blitt til deres: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Noen fikk kraft til å si det. Andre fikk nåde til skjønne det, uten at det var sagt med klare ord. ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Noen visste at de hadde ønsket dette lenge, at noen skulle se dem og si akkurat det. Og andre, som hadde krefter de ikke hadde brukt, omsorg de ikke hadde funnet anvendelse for, med ett var det bruk for dem!

Mye mer kunne fortelles om denne søndagen i mai. Hvert menneske som var der, har sin egen fortelling. Og de bærer alle på drømmen om at denne dagen må vende tilbake, at underet må skje igjen, at det må komme en søndag med lys til alle som lengter og tviler, håper, elsker og tror.

 

 

Biografisk

Dette er en liten biografisk skisse. Den vil bli oppdatert!

 

 

Født 5. november 1947 i Bergen.

Oppvokst på Askøy utenfor Bergen hvor hans far, Arne Skeie, var prest.

Examen Artium fra Bergen Katedralskole 1967, latinlinjen med gresk. Forberedende prøver av Universitet i Bergen høsten 1967.

Student med Menighetsfakultetet fra vårsemesteret 1968. Teologisk embetseksamen høsten 1972. Redaksjonssekretær og filmanmelder i Ukeavisen Vår Kirke våren 1973.

Praktisk teologisk seminar ved Menighetsfakultetet høsten 1973/våren 1974.

Ordinert av biskopen i Bjørgvin våren 1974.

Feltprest Terningmoen, Elverum, 1974/1975.

Residerende kapellan i Tromsøysund, senere omgjort til Grønnåsen menighet, fra 1975 til 1980.

Redaktør i ukeavisen Vår Kirke 1980-1982.

Initiativtaker og første leder av Bymisjonssenteret på Tøyen 1983-1985. Medarbeider i Kirkens Bymisjon frem til 1987. Halv stilling som kapellan ved Oslo Domkirke 1986/87.

Forfatter og prest fra 1987 og til dags dato.

Gift i 1969 med Gerd Skeie, født Rasmussen.

Barn: Siri (1971), Solveig (1972), Gisle (1974), Eyvind Andreas (1976), Sindre (1978).

Eyvind Skeie er født i Bergen 5. november 1947. Hans far, Arne Skeie (hustru Karen Marie, f Mjelde) var prest på Askøy hvor Eyvind Skeie vokste opp. I 1964 flyttet familien inn til Bergen og Eyvind Skeie begynte på Bergen Katedralskole hvor han tok latinlinjen med gresk med tanke på det teologiske studium.

På realskole og gymnas var Eyvind Skeie engasjert i Skolelagsbevegelsen, blant annet var han formann for kristenrussen i Bergen i 1967. På denne tiden hadde han begynt å skrive salmer og sanger og vant en salmekonkurranse om den beste julesang i Bergens Tidende i 1966. Som gymnasiast var Eyvind Skeie interessert i filosofi, litteratur og teologi og tok også del kulturelle aktiviteter i skolemiljøet. Katedralskolen i Bergen hadde i disse årene en elevmasse som rommet mange elver som senere slo inn på en kunstnerisk løpebane.

Høsten 1967 tok Eyvind Skeie forberedende eksamen ved Universitet i Bergen og dro så våren 1968 til Oslo. Filosofen Arild Haaland var en av hans forelesere til filosofiprøven, og det gjorde inntrykk på den unge Eyvind Skeie å oppleve foreleserens engasjement og kreative tankesprang.

Våren 1968 begynte Eyvind Skeie så på det teologiske studium ved Menighetsfakultetet. På forhånd hadde han grublet ganske mye på om han skulle velge dette studiestedet eller Universitetets teologiske fakultet.

«Jeg følte meg i grunnen alltid litt delt i forhold til det teologiske studium, sier Eyvind Skeie. «Jeg visste med meg selv at jeg hadde en slags skapende kraft som ikke kom til sin fulle rett innenfor de rammer som studiet frembød. Til tider var jeg nok en slags slumrende student. Samtidig engasjerte jeg ganske kraftig i ungdomsarbeid og annen aktivitet og holdt hele tiden på med forskjellige former for skriving.

Ganske tidlig i studiet kom Eyvind Skeie så i kontakt med Olaf Hillestad og Forum Experimentale i Bogstadveien. Dette var et uformelt prøvested for liturgi og salmesang med jazz som det musikalske uttrykksmiddel. Eyvind Skeie ble med som tekstforfatter i dette miljøet. Han ble stadig oppmuntret av Olaf Hillestad og denne sørget også for at Eyvind Skeies første salme ble tatt med i en offisiell salmebok da Salmer 1973 utkom.

Allerede i 1971 hadde Eyvind Skeie debutert med diktsamlingen «Det vi har sett og hørt» (Lutherstiftelsen). I 1973 vant han en barnepriskonkurranse med boken «Den fremmede broren».

Eyvind Skeie avla sin teologiske embetseksamen våren 1972. Han tok så fri et halvt år for å arbeide med skriving og vikariere som redaksjonssekretær i ukeavisen Vår Kirke. Denne avisen, utgitt av daværende Oslo Indremisjon (nå Kirkens Bymisjon) var en kirkelig kultur- og kommentaravis som hadde åpnet seg mot de nye strømninger i tiden etter 68-opprøret og den økumeniske bevegelse (Uppsala 1968).

«Jeg er nok ingen politiker, sier Eyvind Skeie.» Likevel er jeg ikke i tvil om at disse årene og arbeidet i Vår Kirke gav meg en grunnholdning i forhold til kultur, politikk og samfunn, en umiddelbar solidaritet med de fattige, de som er nederst, og en forståelse av at kirken og de kristne må åpne seg for de rop som kommer utenfra.

Eyvind Skeie arbeidet også som filmanmelder og bokanmelder i Vår Kirke gjennom flere år av studietiden og utøvet også det journalistiske håndverk.

Etter praktikum i 1975 var Eyvind Skeie i tvil om veien videre skulle bære. Han var nå gift med Gerd (f. Rasmussen) fra Molde og de hadde tre barn. Det kom et spørsmål fra Oslo Indremisjon om videre jobb i Vår Kirke, med Eyvind Skeie følte sterkt at han burde være prest noen år ved inngangen til sitt yrkesliv, ettersom han hadde så mange andre ting som han hadde lyst til å gjøre.

Det ble så til at familien dro til Tromsø hvor Eyvind Skeie først var prest i Elverhøy menighet og senere i den utskilte Grønnåsen menighet nord på Tromsøya. I denne tiden skrev Eyvind Skeie teksten til noen bestillingsverk. Han utgav også et hefte med nye barnesalmer til en del av kirkens søndager (Brenn, hjerte brenn).

Noe av det viktige som hendte i Tromsø-tiden var et Eyvind Skeie kom i kontakt med prestene Børre Knudsen, Willy Abildsnes og Bjørn Bjørneboe. Dette kom til å dreie Eyvind Skeies kunstneriske og teologiske profil mer mot de bibelske bilder og fortellinger, ikke minst Det gamle testamente.

Selv sier Eyvind Skeie at «mye av margen og grunnmotivene i min salmediktning fant jeg i denne i tiden.»

På slutten av 70-tallet var kirken inne i sluttfasen av sitt salmebokarbeid. Eyvind Skeie var ikke offisielt med i dette, men var likevel deltager på en del workshops og seminarer med salmediktere fra hele Norden, for eksempel i Båstad i 1978, da hans salmetekst «En dag skal Herrens skaperdrømmer møte» ble til.

Sammen med Børre Knudsen, Willy Abildsnes, Trond Kverno og andre var Eyvind Skeie til dels kritisk til Salmebokkomiteens arbeid, ikke minst til noen av revisjonene av eldre salmer.

– Jeg mente, og mener fremdeles, at man godt kan være nokså konservativ i forhold til eldre salmetekster, men desto med pågående og radikal med nye, sier Eyvind Skeie. Kanskje brukte kirken den gang for mye energi på revisjon og for lite kraft på det nyskapende.

I denne perioden knyttet Eyvind Skeie kontakt og vennskap med mange kirkemusikalske kolleger i Norden, både tekstforfattere og komponister. Nevnes må særlig Anders Frostenson, Britt G Hallqvist, Holger Lissner, Jens Lyster, Trond Kverno, Haralds Gullichsen og Egil Hovland. På tekstsiden oppstod det et varmt og varig vennskap mellom Svein Ellingsen og Eyvind Skeie.

I 1980 flyttet Eyvind Skeie med familie tilbake til Oslo, da Eyvind Skeie var blitt redaktør for Vår Kirke. Familien hadde nå fem barn (Siri f. 1971, Solveig 1972, Gisle 1974, Eyvind Andreas 1976, Sindre 1978). Familien bosatte seg på Nordstrand.

Vår Kirke hadde på denne tiden store problemer med økonomi og opplagstall. I løpet av et par år ble det klart at avisen ikke kunne bestå uten en total omlegging og refinansiering. I samråd mellom Oslo Indremisjons styre og avisens ansatte (redaktør Eyvind Skeie og redaksjonssekretær Lise Vislie Jor) ble det besluttet å nedlegge avisen.

Eyvind Skeie fortsatte i Oslo Indremisjon (etter hvert Kirkens Bymisjon) frem til 1987 og har siden det vært freelance forfatter på heltid.

I Kirkens Bymisjon fikk Eyvind Skeie være med på etableringen av Bymisjonssenteret på Tøyen. Han var senterets første ansatte og leder. En av de ting Eyvind Skeie satte i gang var en gruppe som spilte gateteater i Oslo sentrum i sommermåneden, «Kirkens gjøglere». Dette prosjektet fikk en del kritikk, men var samtidig et av bymisjonens første forsøk på å være til stede i det offentlige rom.

«Vi følte oss i slekt med bymisjonærene som stod på en såpekasse og talte og sang,» sier Eyvind Skeie. «Men vi visste samtidig at vi måtte finne et kulturelt uttrykk som passet med pulsen i det moderne storbylivet.»

Utover åttitallet kom det stadig nye verk fra Eyvind Skeie.

Han innledet et langvarig samarbeid med komponisten Sigvald Tveit. Sammen skrev de kirkekantaten «Visst skal våren komme», «Det gode landet» og «Skinnende spor». Dette var musikalske verk i en populær stil, beregnet til å fremføres av amatører og/eller profesjonelle. «Visst skal våren komme» er et av de mest oppførte kirkemusikalske verk i Norge. Det oppføres også i andre land.

I 1983 kom den lille fortellingen «Sommerlandet» opprinnelig skrevet til en familie i forbindelse med et barns død i en ulykke. Denne fortellingen har senere kommet i stadig nye opplag og er utgitt i mange land. På forsommeren 2003 ble «Sommerlandet» fremført med lesning og musikk i Universitetets Aula i Oslo. Melodiene var av den aserbajdsjanske komponisten Galib Mammadov, arrangert av Tord Gustavsen med Per Oddvar Hildre som produsent.

I 1986 feiret Det norske bibelselskap et jubileum og bestillingsverket «Stille etter Gud» med tekst av Eyvind Skeie og musikk av Sven David Sandström ble oppført i Oslo Domkirke med Sven Nordin og Bent Calmeyer, Oslo Domkor og Oslo Kammermusikkorkester under ledelse av Terje Kvam. Regien var ved Stein Winge.

Dette stykket, som uttrykker menneskets fortvilte rop etter Gud, inneholdt en del sterke ord og scener og ble forsøkt stanset av kirkelige myndigheter. Oppføringen gikk imidlertid sin gang.

“ På grunn av alle problemene i forkant var jeg nærmest litt bevisstløs under premieren, sier Eyvind Skeie. «Men jeg husker den totale stillhet etterpå, da Amos hang blødende over kirkens døpefont mens koristene en for en forlot rommet mens de mumlet frem en bønn om tilgivelse. Så tror jeg at jeg reiste meg opp og gikk mot utgangen, helt alene. Jeg hørte døren slå igjen bak meg på grunn av vindpresset. Først nesten ute på gaten hørte jeg at noen klappet. Da gikk jeg inn igjen og forstod at det hadde virket.»

På denne tiden hadde Eyvind Skeie tiltrådt en halv stilling som prest med kulturansvar ved Domkirken i Oslo. Han oppfattet imidlertid at arbeidsforholdene ikke kunne bli slik han ønsket (særlig ikke etter skuespillet) og sa opp denne stillingen etter å ha hatt den i et knapt års tid.

Eyvind Skeie hadde nå en halv stilling som prest og prosjektmedarbeider ved Bymisjonssenteret på Tøyen, men sa fra seg også denne i 1987.

«Jeg vil alltid være takknemmelig til Kirkens Bymisjon og ikke minst generalsekretær Åge Müller-Nilssen, sier Eyvind Skeie.» Bymisjonen gav meg sjansen til utfoldelse og hjalp meg samtidig til gradvis å komme over i en situasjon hvor jeg kunne prøve å leve av min skapende virksomhet.

I løpet av 80-tallet hadde Eyvind Skeie blitt engasjert av NRK for å arbeide med TV-serier for barn. Han laget først en del programmer sammen med Vibeke Sæther. Eyvind Skeie arbeidet også en del for religiøse programmer i NRK/radio, både med andakter og annet. Han gjorde også en del for religiøs avdeling i NRK/Fjernsynet.

Hoveddelen av hans aktivitet lå imidlertid i Barne- og ungdomsavdelingen i NRK/Fjernsynet.

Ved siden av mindre serier og enkeltprogrammer har Eyvind Skeie særlig arbeidet med manuskripter til Portveien 2 og Sesam Stasjon. I begge tilfelle arbeidet han også tett med produsentene og det faglige team for å gi seriene et pedagogisk innhold og et dramaturgisk løft.

Portveien 2 betydde på noen felter en helt ny produksjonsform for NRK. Barneredaksjonen forlot magasinprogramformen og forsøkte å nærme seg en dramatisert programform. Samtidig skulle hvert program tas opp i løpet av bare en opptaksdag, redigeres og sendes like etterpå. Dette gjorde at også manusforfatteren måtte ta veldig sterkt hensyn til de produksjonsmessige betingelsene, noe som var både utfordrende og interessant.

I Sesam Stasjon ble dette ytterligere forsterket, ved at man også skulle ta hensyn til at Sesam stasjon var en versjon av Sesame Street, med klare føringer for hvordan programmene skulle bygges opp i form og innhold.

Utover på 90-tallet arbeidet Eyvind Skeie mer og mer som forfatter på alle sine felter. I samarbeid med en rekke forskjellige komponister skrev han libretto til en hel del musikkspill og kantater for kirkelig bruk, både for barn og voksne. Han skrev også bøker, sanger og salmer og drev en ganske utstrakt foredragsvirksomhet.

I samarbeid med Sven David Sandström skrev han libretto til «Moses», som ble oppført Oslo Domkor og Kringkastingsorkesteret i 1997. Dette verket er senere blitt oppført i Sverige og Tyskland.

Moses er en viktig skikkelse i alle de tre semittiske religioner, jødedom, kristendom og islam, sier Eyvind Skeie. “ I religionsdialogen er det viktig å forholde seg til religionens fortellinger, ikke bare selve læreinnholdet.

Sin interesse for religion, filosofi og pedagogikk fikk Eyvind Skeie godt bruk for under arbeidet med KRL-bøkene for mellomtrinnet etter L 97. I denne læreplanen slo det narrative for alvor gjennom i skolens religionsundervisning og verket «Reiser i tid og tro» fikk en god mottagelse i skolen.

I 1995 fikk Eyvind Skeie en spesiell utfordring fra Det norske bibelselskap. Under forarbeidet til en ny norsk bibeloversettelse ble det besluttet å gjøre en prøveoversettelse av Markus-evangeliet. Tilfeldighetene ville at dette arbeidet ble satt i gang omtrent samtidig med at skuespiller Svein Tindberg begynte sin innstudering av Markus som teaterfortelling. Et av premissene for oversettelsesarbeidet var at prøveoversettelsen skulle ta mer hensyn til at Markusevangeliet nettopp er en fortelling, beregnet på resitasjon eller muntlig fremføring.

Eyvind Skeies oversettelse ble senere utgitt av Verbum Forlag under tittelen Markus forteller. Til den utgaven hadde Eyvind Skeie også skrevet meditasjoner og bønner, slik at den kunne fungere som en andaktsbok i tillegg.

I en toårsperiode på slutten av 90-tallet arbeidet Eyvind Skeie som programkonsulent i Kristiansand Dyre- og fritidspark i nær kontakt med direktør Edvard Moseid. Skeie skrev boken Julius, en omvendt jungelbok og, med Moseids illustrasjoner: Reisen til den levende parken.

Som sangtekstforfatter er Eyvind Skeie en av dem som flest tekster til musikk registrert hos Tono. Han har i en lang periode vært engasjert i og omkring Nopa med arbeid av faglig og opphavsrettet art. En drøy tiårsperiode var Eyvind Skeie medlem og formann i Tekstforfatterfondet. Dette fondet ble til i forbindelse med at forfattere av tekster til musikk ble erkjent som en egen vederlagsberettiget gruppe i forhold til Kopinor og Bibliotekvederlaget. Arne Bendiksen var instrumental i denne opprettelsen og Eyvind Skeie var med på forskjellige måter, i det første styret sammen med Einar Schancke og Alfred Næss og senere med andre. I 2000 ble Eyvind Skeie valgt til nestformann i Nopa og hadde dette vervet frem til 2003.

«Arbeidet med de opphavsrettslige og faglige sider har vært stimulerende for meg som person,» sier Skeie. «Det er også helt nødvendig at opphavspersonene selv engasjerer seg i dette, ikke minst i en tid hvor det skjer store endringer innenfor produksjon og publisering av musikk og tekst.. Det gjelder både nasjonalt og globalt. De to feltene hvor jeg har en ganske stor produksjon er også de felter som kanskje hyppigst og mest langvarig blir utsatt for kopiering, nemlig tekster for barn til bruk i skolen og tekster som er skrevet for en religiøs sammenheng.»

I 1997 fikk Eyvind Skeie en spesiell utfordring av Bjørn Wegge, den gang informasjonssjef i Den Norske Santalmisjon.

Denne organisasjonen hadde nettopp begynt å se på et nytt misjonsfelt i Aserbajdsjan og hadde fått kontakt med mange sentrale personer innenfor kultur og vitenskap. Skeie ble med på en oppdagelsesreise til Aserbajdsjan og fikk senere være med på i sette i gang og gjennomføre mange interessante kunst- og kulturprosjekter i dette landet. På dukketeateret i Baku ble det oppført et stykke som Skeie skrev i samarbeid med den aserbajdsjanske regissøren og med støtte fra Utenriksdepartementet. Stykket het på Aserbajdsjansk «Odochland» det betyr Ildgutten (Askeladden på norsk). Det største kulturprosjektet var den arkeologiske dokumentasjonen og senere tilretteleggingen til museum av den gamle kirken i Kish. Dette prosjektet har som sitt utgangspunkt den gamle kaukasisk-albanske kirkehistorien og trekker linjer tilbake til kirkens aller første århundrer, selv om kirkebygget som sådant ikke er så gammelt (1000-1100).

Da Thor Heyerdahl ble interessert i de mulige historiske røtter for Snorres Odin-skikkelse, leste han med interesse Wegges bok om Odin-folket. Eyvind Skeie var med på Heyerdahl reise fra Baku til Tbilisi i Georgia i jakten på Odin.

«Jeg fikk vel bidra som en slags samtalepartner,» sier Skeie, «ikke minst var Thor interessert i det som skjedde i denne regionen i det første århundre etter Kristi fødsel. Dette tidsrommet var jo det samme som vi hadde interessert oss for i forbindelse med de eldste kristne misjonstradisjonene. Det som særlig står igjen for meg etter disse ti dagene i følge med Thor Heyerdahl er hans utrolige åpenhet og nysgjerrighet og hvor skjerpet han var i møte med mulige samtalepartnere og kilder. Vi diskuterte også ganske intenst hva som var det essensielle i religionen i forhold til den fellesreligiøse offertanken og til nestekjærligheten og hvor vi ville legge vekten i vår forståelse av kristendommens bidrag.»

Høsten 2003 ble kirken i Kish åpnet som et kaukasisk-albansk museum. I den forbindelse ble komponist Galib Mammadovs verk med libretto av Eyvind Skeie «Oratorium albanum» oppført av Aserbajdsjans symfoniorkester og operakoret i Baku. Vår 2003 ble verket Summerland / Sommerland av Galib og Eyvind Skeie oppført på norsk og engelsk i Norge, med Tord Gustavsens trio og to solister. Høsten 2002 ble verket «Drømmenes fjell», også det av Galib og Eyvind Skeie, oppført i Ulsteinvik. Det er et musikkspill som knytter an mot gamle legender fra den kaukasisk albanske kirketradisjonen.

Høsten 2003 fikk Eyvind Skeie, sammen med designer Klaus Krogh, i oppdrag å hjelpe Trygg Trafikk med denne organisasjonens kommunikasjon mot barn og barnefamilier.

«Dette passet meg veldig godt,» sier Eyvind Skeie, «i dette arbeidet fant jeg en mulighet til å føre videre både det jeg hadde gjort for NRK i forbindelse med fjernsynsprogrammer for barn og det jeg ellers hadde bedrevet av pedagogisk tilrettelagt massekommunikasjon for barn og barnefamilier.»

Sammen med Klaus Krogh opprettet Skeie selskapet IdeHospitalet AS, et selskap registrert i Århus hvor Krogh driver en grafisk designbedrift. Gjennom IdeHospitalet utviklet han så i tett samarbeid med fagseksjonen i Trygg Trafikk innholdet i Skolebarnas Trafikklubb (lansert i 2003) og i Barnas Trafikklubb (lansert i 2005). IdeHospitalet arbeider videre langs de samme linjer og er nå involvert i flere andre lignende prosjekter, for eksempel et kommunikasjonsprosjekt for Strømmestiftelsen med basis i Mali. Til dette prosjektet ble Papayafuglen skapt.

På en tur til Israel i 1996 ble Eyvind Skeie kjent med bildekunstneren Terje Grøstad fra Flatdal i Telemark og de to bestemte seg for å lage en huspostill bestående av nye grafiske trykk og en meditativ tekst for hver dag i året. Grøstad og Skeie har arbeidet jevnt og trutt med dette store prosjektet over flere år og boken ventes å utkomme våren 2007, på forlaget Nordisk Kirkekunst AS.

Det er stort å få arbeide tett sammen med en person som faktisk er 80 år gammel, men som fremdeles har sin skapende kraft fullt til stede, sier Eyvind Skeie. «Det gir håp om at kanskje jeg også kan få holde på ennå i mange år med alt det som gir meg så mye utfordring og glede.»

«Vann av klippen» utkom høsten 2007.

Samme år utgav Eyvind Skeie «316 salmer og sanger», med egne tekster, både eldre og helt nye. Til mange av salmene denne boken komponerte Skeie også melodier. «MIn kompositoriske metode har vært å synge melodiene frem sammen med teksten» skriver Eyvind Skeie i forordet til boken. Høsten 2007 reiste Skeie på en turné omkring i Norge og presenterte salmeboken sin på omkring 50 steder, fra Tromsø og hele kysten rundt til Oslo.

 

Jeg stenger døren

De siste årene har jeg tilbrakt en del tid i Egypt og får flere samarbeidspartnere i den koptiske kirke, gjennom Stefanusalliansen. Denne teksten er bygget over en bønn av pave Shenouda, som døde i 2012.

 

1 Jeg stenger døren i den mørke natt

og søker Jesus, han som er min skatt.

Jeg fyller natten med min gråt og bønn,

og ber til ham som er Guds egen Sønn.

 

2 Men hjertets dør er ikke stengt for deg,

du som har åpnet himlens port for meg.

Du skaper lys av mørke, liv av død,

og i det skjulte deler du min nød.

 

3 Ja, kom til meg i denne bitre stund

og la meg høre ordet fra din munn,

men si det mildt, for natten er så stor,

og jeg har ingen hjelper her på jord.

 

3 Du er mitt barn, hva mere kan jeg si?

Jeg tok din skyld og du skal være fri.

Jeg er i lyset bak den dunkle sky.

Jeg er i natten og det bleke gry.

 

Fritt etter en bønn av pave Shenouda

Eyvind Skeie 2013

 

Døden og livets utganger

Noen linjer fra Tekstverkstedet for Allehelgensdag 2016. Tekstverkstedet finnes som app på de fleste plattformer.

Jødedommen i Jesu samtid hadde ingen veldig sterke forestillinger om livet etter døden. Noen skriftlærde benektet at det fantes et liv etter døden, andre beskrev dødsriket som en fargeløs og endeløs tomhet.

Vi kan ikke komme bort fra at Jesus hadde et skjerpet budskap om døden.

Kjernen i dette budskapet handlet uten tvil om oppgjør og dom. Vi kan si det slik: Den som dør skal møte Gud.

Det å møte Gud var det sentrale. Spørsmålet ble da dette: Hvordan skal et menneske, en jordisk skapning av Adams ætt, være i stand til å møte sin Skaper, himmelens Gud?

Hos Jesus ble denne tanken ytterlige forsterket ved den plassen han gav seg selv i menneskets siste drama.

Et menneske som dør skal ikke bare møte Gud, men mennesket skal også møte Menneskesønnen, Jesus Kristus, han som har all makt i himmel og på jord.

Men hvordan skal vi forstå dette i vårt senmoderne livsunivers?

Det er en grensesprengende tanke som vi neppe kan forstå og fatte omfanget av: Hele dette universet som vi kjenner, hvor elementene både er stabile og beveger seg fra hverandre med lysets hastighet, skal en gang bryte sammen.

Det skjer når skapermakten, Gud, gir seg til kjenne, den Gud som både er innenfor, midt i og utenfor det skapte.

Dette er et mysterium som vi ikke kan forstå, men som likevel er samlet i visjonen av Jesus Kristus, sant menneske og sann Gud, han som sitter på tronen og sier: Se, jeg gjør alle ting nye!

Han som sier dette er den samme som ble født med en jordisk kropp i Betlehem, en kropp som kjente sult og smerte, en kropp som ånden forlot i dødsøyeblikket, men også en kropp som stod opp fra de døde den tredje dag.

Etter oppstandelsen var ikke den kroppen bare en jordisk kropp, men den var forvandlet, den hadde gått opp og forenet seg med det gudommelige lys, det som ikke kommer fra noen sol eller stjerne, men springer ut av Guds eget, hemmelige vesen.

Derfor kan vi si til hverandre:

De døde er på vei mot Guds lys.

Kroppene deres har gått tilbake jorden. De har ikke stått opp og blitt forvandlet, slik Jesu kropp gjorde. Men, som Paulus sier, er kroppene sådd i jorden i all sin forgjengelighet, for at de en gang skal stå opp i uforgjengelighet og leve evig for Gud.

I dette perspektivet er dommens dag noe annet enn vi ofte tenker.

Dommens dag er Guds store øyeblikk av lys da våre jordiske kropper, vår jordiske eksistens, skal bli trukket inn Guds forvandlende lys, det som reiste Jesus opp av graven.

Det skal være en sammenheng mellom den jeg var på jorden og den jeg blir i nyskapelsen, hvor jord og himmel skal være ett. Men hvordan denne sammenhengen skal arte seg, det kan jeg ikke forstå. Jeg må undre meg over det og gripe det i tro ved å si til meg selv: Jeg er på vei mot lyset. Alt som er meg, kropp, ånd og sjel, skal en gang stå i det guddommelige lyset og motta lysets forvandlende kraft.

I dette budskapet finnes livets alvor og livets glede, men også dødens alvor og håpets kraft.

La oss be den treenige Gud om visdom til å trenge inn i dette, slik at vi kan tale om det og forkynne det som et stort og frigjørende evangelium for menneskene i vår egen tid!

 

De to utganger

 

Hva så med tanken på livets to utganger?

Er dette noe vi fremdeles kan tro på og forkynne, eller tilhører det en førmoderne forestillingsverden som ikke lenger har gyldighet?

For å kunne svare på dette, kan det være nyttig å tenke langs to linjer. Disse linjene krysser hverandre ikke og kan egentlig ikke forenes i vår erkjennelse.

Den ene linjen begynner med fortellingen om verdens skapelse og ender med en ny himmel og en ny jord, hvor alt skal være godt. Gud skal bli alt i alle.

Denne linjen kan vi godt kalle for alle tings gjenopprettelse. Langs den linjen er det neppe plass til tanken på livets to utganger.

Den andre linjen kommer ikke minst til uttrykk i Jesu forkynnelse av Menneskesønnens gjenkomst og det endelige oppgjør på den dag da Gud holder dom.

Langs denne linjen finnes det et skille også etter døden. Det finnes et endelig oppgjør med de onde handlinger og den onde intelligens eller vilje, den som også kalles Satan.

Hvordan dette siste skal bli forstått, er vanskelig. Men forestillingen om livets to utganger finnes langs denne linjen.

For den som skriver disse ordene forholder det seg slik:

Om vi skal forkynne helheten i det kristne budskap, eller den kristne livstolkning, kommer vi ikke unna begge disse linjene.

Om vi bare taler om den totale gjenopprettelse, har vi mistet den andre linjen.

Om vi bare holder frem livets to utganger, har vi mistet den første linjen.

Vi må altså akseptere at dette ikke går opp på en matematisk måte. Det er spenningsfylt og inkonsekvent.

Men finnes det da ingen mulighet for at disse to linjene kan møtes?

Et mulig svar er dette:

Om de skal møtes, må det skje i et annet rom enn det menneskelige rommet. Det kan skje i det rommet som er helt fylt av Guds barmhjertighet. Denne barmhjertigheten kommer aller sterkest til uttrykk hos Jesus Kristus når han på korset ber for dem som korsfester ham: Forlat dem, de vet ikke hva de gjør.

Det er mulig å tro og tenke at denne bønnen om tilgivelse samler de to linjene. Men det ligger utenfor vår erkjennelse. Vi kan bare overgi oss til Gud i tro og tillit og be om at den guddommelige barmhjertigheten i Jesu navn vil bære oss og hele verden mot den store enhet som vi også kaller Gud.

Englenes øyne

I mine tekstgjennomganger i Tekstverkstedet prøver jeg å møte søndagens bibeltekster med et åpent sinn og faglig refleksjon. Det er utfordrende og noen ganger vanskelig, i det minst om man vil ta tekstene på alvor og si noe også om de vanskelige sidene. Vedlagt noen tanker til 20. søndag i treenighetstiden, hvor det handler om barn og engler, men også om «helvetes ild». Jeg skriver mer enn dette, men dette er dog litt. Tekstverkstedet er for øvrig tilgjengelig på mange plattformer, i «appstores».

Livets utganger

Men samtidig kan vi ikke underslå at disse ordene av Jesus også sier noe om det vi kan kalle for livets utganger. Når Jesus snakker om den evige ild eller helvetes ild, er dette noe vi må tolke.

Det første vi da må gjøre, er å ta bort alle middelalderske assosiasjoner. Vi kan ikke legge inn i disse ordene alle de helvetesforestillingene som har vært en del av kristen tradisjon. Det er ikke snakk om et straffested hvor Satan er konge og hvor djevler og demoner skal pine menneskene i all evighet.

Det bærende begrepet hos Jesus i denne teksten er ordet ild. Ilden i den jødiske tankegangen har å gjøre med offer og med renselse, men også med utslettelse og død, slik vi ser det i fortellingen om Elia og Baalsprofetene, hvor ilden fra himmelen fortærer både offeret, alteret og grøften omkring offerstedet.

Ordet evig behøver ikke å bety uten tidsavgrensing. Det kan også bety at ilden er absolutt i betydningen altoppslukende. Ordet helvete er på dette stedet oversatt fra ordet Gehenna. Det er den søppelplassen utenfor Jerusalem hvor det urene søppelet ble destruert ved å bli brent.

Når vi vet dette, kan vi tolke ordene av Jesus på en litt annen måte enn å trekke inn hele middelalderens dystre og delvis grusomme bildeforestillinger om helvetet og fortapelsen.

Det Jesus sier, er at det finnes et punkt av oppgjør. Livet har en utgang. Ved den utgangen er det noe som skal stå seg og noe annet som skal bli offer for det vi kan kalle for dommens rensende ild.

Jesus sier også, direkte og indirekte, at det er en god ting for oss mennesker om vi steller oss slik at vi unngår denne rensende ilden. Og dette er så alvorlig at det er verd å ofre noe for.

(Her kommer det noe som undertegnede formulerer, men som noen av dere kanskje vil formulere annerledes.)

Om jeg skulle gå videre med en tolkning av Jesu ord, vil jeg si det slik:

Jesus taler med alvor og bruker forsterket tale. Han mener ikke at noen av oss skal hugge av hånden eller foten rent bokstavelig. Det han gjør er å understreke alvoret. Også ordene om den evige ild og helvetes ild kan bli forstått som forsterket tale. De er alvoret som understrekes.

Jesus gir oss ikke her en tydelig beskrivelse av det som venter oss bak døden. Han understreker livsalvoret og sier: Det finnes et oppgjør. Din utgang fra livet fører deg til dette oppgjøret.

Englene som vitner

Når Jesus så utvikler sitt budskap videre, kommer han med en spennende og trøstefull tanke:

De små, som vi ikke må forakte, har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

Her gir Jesus oss et lite glimt inn i den motsatte virkeligheten. Han forteller om englene i himmelen, de som alltid ser hans himmelske Fars ansikt.

Budskapet er klart:

Det finnes himmelske øyne som følger våre liv på jorden. Disse øynene, som er englenes øyne, er særlig vendt mot barna, mot de sårbare, mot alle som trenger særlig vern og beskyttelse.

Men samtidig ser de samme øynene hans himmelske Fars ansikt. Hvordan er det mulig? Hvordan kan englenes øyne se både menneskenes liv på jorden og den himmelske Fars ansikt?

I noen av engleforestilingene i jødedommen har englene flere enn to øyne. I Åpenbaringsboken møter vi engler som dekket av øyne over alt. Disse øynene kan være vendt både mot mennesker og Gud samtidig!

Noe kan tyde på at Jesus delte denne forestillingen om engler. Han så det ikke som en umulighet at englene kunne ha sin oppmerksomhet i begge retninger, både mot Faderens ansikt og mot menneskenes jordiske tilværelse.

Engler før og nå

I vår egen tid er det mye snakk om engler. I mye moderne åndelighet blir englene sett på som en slags forløsere av menneskets åndelige potensialer. De gir oss mennesker veiledning, visdom og inspirasjon.

Men dette moderne synet på engler, denne angelologien, mangler ofte et vesentlig poeng: Englene er de som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

I den postmoderne, sekulære kulturen er dette perspektivet ofte satt helt på siden. Det eneste vi da står igjen med er oss selv og våre egne muligheter. Englene blir da sett på som våre hjelpere, men de har ikke lenger noen forbindelse med Gud, vår himmelske Far.

På denne måten uttrykker dette postmoderne synet på engler noe av den avkortningen av livsperspektivet som preger vår egen samtid.

Gudsperspektivet er fjernet. Nå er det bare mennesket tilbake. Det handler ikke lenger om Guds ære, men om hvordan jeg som menneske skal lykkes her og nå, og kanskje også ved livets utgang, i etterlivet, men ikke om det å møte Gud i det endelige oppgjør ved livets slutt.

Engler i den kristne tro

Det er både bibelsk og riktig å snakke om engler også i forbindelse med kristen trosbekjennelse og undervisning.

Men vi må da hele tiden passe på at englene ikke mister sine mange øyne. De må også bli gitt lov til å se den himmelske Fars ansikt.

Det betyr at vi, som forkynnere og kristne, må våge å forkynne for hvert enkelt menneske at livets dype hensikt ikke handler om egen vellykkethet, men om Guds ære.

Jeg må lære meg å se mitt medmenneske samtidig som jeg lever innfor Guds ansikt, sammen med englene, i en stadig beskuelse av og bekjennelse til Guds ære. Det er min aller dypeste bestemmelse som menneske her og nå, i tiden, og ved tidens slutt og livets utgang, da jeg skal møte Jesus og se ham som han er.