HELGE-BARNE TV

Denne lille serien ble laget på bakgrunn av en bok jeg skrev. «Helge».

Her er det Eyvind Andreas Skeie, dengang 7 år, som spiller rollen som Helge, mens jeg var med som Helges pappa.

Link til Helge 

lzsgbmlzbr6ghvk7-rxfmaz08yyhbalrwjpat0tbvtsq

Troens dype brønn

På en noe hakkete datalinje fulgte jeg med i det som ble annonsert som høstens store Jesusdebatt av Vårt Land.
Hvor stor den ble, vet jeg i skrivende stund ikke, til det var bjørnen Bjørn for vanskelig å fange og de fire mulige jegerne litt for vennlig innstilt til bjørnen Bjørn og til hverandre.
Bjørn Eidsvåg selv fremstod, sett med mine øyne, som selve prototypen på et postmoderne menneske. Han har levd, tenkt, studert, funnet, vurdert, valgt og forkastet. Nå sitter han igjen med sin Jesus, til glede for mange, til forundring for andre og til ergrelse for noen. Han mener ikke å ta fra noen deres Jesus, men står ved sin rett til å holde seg til sin.
Denne subjektiviteten er interessant, både i et historisk perspektiv og i et nåtidig. Man kan spørre seg om en slik form for vektlegging av subjektet er grenseløst liberal, altfor tolerant, passelig tolerant eller om den ikke også kan skjule en intoleranse, blant annet fordi den, i det minste i Bjørn Eidsvågs versjon, setter strek over store deler av kirkens lange refleksjonshistorie og dogmedannelse, som Eidsvåg velger å karakterisere som meningsløs og uten relevans for dagens mennesker.
Kveldens debatt ville ha hevet seg noen hakk om man ikke bare hadde forsøkt å fange bjørnen Bjørn i et nett som var spunnet av kirkens tradisjonelle teologi og begreper, men også hadde forsøkt å plassere hans egne holdninger i et videre perspektiv, enten det var filosofisk eller samfunnsmessig.
For meg personlig, som akkurat sitter og arbeider med å formulere tankene til den høyst oppegående biskop Thomas fra Egypt, var det en stor kontrast mellom dette arbeidet og kveldens debatt. Ikke bare kontrast, for øvrig, men to vidt forskjellige tilnærminger med sine menneskelige og teologiske implikasjoner.
For biskop Thomas er hele kirkens samlede erfaring til stede i hans enkle og kraftfulle handlinger som biskop for en stor gruppe kristne i virkelig kamp for sin religiøse identitet, sosiale verdighet og trygghet.
Akkurat i dag har jeg skrevet om hvordan denne egyptiske biskopen nettopp utvikler sine tanker omkring inkarnasjon og inkarnasjonen til å si noe ytterst meningsfullt til menneskene i dag, enten det dreier seg om syndefallet (som han har en langt mer spennende tolkning av enn den vi hørte i kveldens debatt) og videre fremover til Jesu fremtreden som sant menneske og sann Gud. For hvem vil ikke egentlig møte et sant menneske og en sann Gud, også i våre dager? Er det noe vi trenger så må det vel nettopp være å møte det sanne mennesket, og gjerne også den sanne Gud samtidig! Slikt spør denne biskopen om, mens han ser inkarnasjonen som en prosess vi alle skal ta del i, en bevegelse og modning hvor gudsbildet i oss skal bli mer synlig og komme frem. Inkarnasjon er selve hovedprinsippet i skapelsen, sier biskop Thomas. Det handler hele tiden om å synliggjøre gudsbildet, konkretisere og gjøre det virkelig, her og nå.
Men for at det skal skje, må noe annet bli borte. Vårt eget selv må bli forvandlet i dette kraftfeltet, vil biskop Thomas kunne hevde.
Det er vel tabloid å si det på følgende måte, men la meg likevel gjøre det, og denne gangen helt for egen regning:
Faren med den postmoderne subjektiviteten er at den bidrar til å skrive oss ut av den lange historien og kontinuiteten. Det er kanskje dette som skjer i stor skala i og med vår egen folkekirke. Vi kan være så velmenende vi vil, men menneskene i det postmoderne samfunnet har rett og slett ikke bruk for oss.
Faren med den lange, historiske bevissthet er at vi utvikler et språk og en tilstedeværelse som ikke lenger er nær og av betydning for noen. Dermed forsterker vi bare den negative tendensen og bidrar til å utradere oss selv.
Dette sitter jeg nå og tenker på. Og så konkluderer jeg med at det er trist og fortærende at så mange menneskers velvilje og ærlige spørsmål faktisk er med på å føre kirken i motsatt retning enn vi ønsker at den skal bevege seg. Debatten, som med nødvendighet måtte munne ut i om Bjørn Eidsvåg kan være prest eller ikke, var dermed ikke produktiv, men faktisk kontraproduktiv, i likhet mange slike debatter. De bringer ikke lys, men lar tåken senke seg.
Nå gleder jeg meg til i morgen. Da skal lytte til biskop Thomas, denne røstem fra Egypts ørken, og høre hva han har å si til meg og oss alle, både om vår egen, indre stemme og om kirkens samlede erfaring, slik den stiger opp av tidens dype brann.
Med ønske om en god og ettertenksom natt for alle!

Konge og folk

Fra 1991 av og fremover har jeg fått en del utfordringer knyttet til tekstmateriale i forbindelse med vårt kongehus. De fleste av disse utfordringene har kommet fra kirkelige instanser, og tekstene har vært anvendt både i Nidarosdomen, i Stavanger Domkirke og i Oslo. De daværende biskoper Finn Wagle og Ernst Baasland spurte meg om denne medvirkningen og det har vært interessant på mange måter.

Da jeg ble utnevnt til Kommandør av Sankt Olavs Orden i 2007 fikk jeg under den halvtimelange audiensen anledning til å snakke med Hans Majestet om dette tekstarbeidet, blant annet om utfordringer knyttet til språklig nivå på kirkelige tekster for kongehuset og om hvordan også dette språket må fornyes slik at det klinger inn mot samfunnet og samtiden og ikke blir sett på antikvarisk og pompøst.

Jeg opplevde at Kongen hadde forståelse for dette, ikke minst for at det i våre dager kreves en annen form for enkelhet i uttrykket, samtidig som det høytidelige blir beholdt. Det er også viktig at kirken, når den gestalter møtet mellom Konge og folk innenfor rammen av en gudstjeneste, setter seg i stand til å se ut over sin egen horisont på en måte som favner alle (eller de fleste), men uten å miste preget av kristen tro og bekjennelse. Dette er utfordrende, men fremdeles mulig.

I 2006 var det en gudstjeneste i Nidaros domkirke på 100-årsdagen for kroningen av Kong Haakon VII og Dronning Maud i Trondhjems Domkirke 22. juni 1906.

Til denne gudstjenesten hadde jeg, i samarbeid med Finn Wagle og andre, utformet mange tekster.

I forbindelse med årets kongejubileum får jeg lyst til å gi videre den teksten, i diktform, som åpnet denne gudstjenesten, et dikt som ble lest av skuespilleren Hildegunn Eggen. Det er høytid over dette diktet, men likevel sier det noe som kanskje flere kan oppleve som aktuelt. Dette som et lite apropos til årets kongelige jubileum med de 25 år siden signingen, og debatten som snart skal pågå i NRK, om kongehusets stilling og fremtid.

Som en grunnleggende liberal person ville jeg i utgangspunktet si at kongehuset er avlegs i den tiden vi lever i. Men mitt arbeid med ulike tekster og mine møter med kongehuset, riktignok mest på avstand, sier meg at det går utmerket godt an å sette stor pris på det norske kongehuset selv om man i bunn og grunn ikke vil forsvare monarkiet som forfatningsform. Gud sign vår konge god.

Katedralen

Her var St Olavs skrin. Her fødtes Norge.

Til dette sted stod pilegrimers trang.

Her bærer søylene på en erindring

om den som fylte huset med sin sang.
Hit trådte Haakon inn for å bli kronet

og han ble salvet, slik som skikken var.

Her knelte Olav ned og ble velsignet,

og sønnen Harald fulgte så sin far.

Nå har vi sammen båret vår erindring

til Herrens hus, for den har hjemme her.

Og det er godt å kjenne mellom disse søyler

at folk og konge står hverandre nær.
Hør klokkens malm! Her er Guds hus i verden,

et ankret skip på tidens dype strøm.

Her får vi gå til Gud med vår erindring,

med våre lengsler og vår fremtidsdrøm.
Her får det kraft, Guds folk på denne jorden,

i dette hus med hvelv og høye spir.

Kom, venner, la oss fylle katedralen

med sangen som forener og befrir!

© Eyvind Skeie 2006

 

Guds mor og hennes syv sorger

dsc01883

(Fra Anafora i Egypt)

Jeg fikk lyst til å skrive noen ord om Maria, eller Guds Mor som hun kalles i den ortodokse tradisjonen, og hennes syv sorger.
Hver av disse sorgene er knyttet til et bestemt punkt i fortellingen om Jesus og hans mor.

Den første sorgen påføres Maria når Jesus er åtte dager gammel og blir ført frem i templet for sin omskjærelse, etter jødisk skikk. Det er da den gamle Simeon synger sin lovsang i glede, men samtidig sier til Maria at det skal gå et sverd gjennom hennes sjel.

Den andre sorgen blir Maria til del under flykten til Egypt, når hun og Josef for barnets skyld må forlate alt det kjente under dødstrusselen fra Herodes’ sine bander.

Den tredje sorgen opplever Maria på nytt i templet i Jerusalem. Det er når barnet Jesus, som er på vei mot sin voksne alder, forlater sine foreldre, blir igjen i Jerusalem og uttaler ordene om at han må være i sin Fars hus.

Den fjerde sorgen møter Maria på Langfredag. Da står hun mellom menneskene og ser sin sønn bli ført mot retterstedet for å lide døden på korset.

Den femte sorgen er Marias sorg under korset. Det er denne sorgen som danner utgangspunkt for så mange kunstuttrykk gjennom tidene, i bilder, musikk og tekst. Stabat mater dolorosa. I den femte sorgen er Maria blitt Smertens Mor.

Den sjette sorgen for Maria er knyttet til nedtagelsen fra korset. Også denne sorgen har kommet til uttrykk i mange forskjellige kunstformer, for eksempel av Michelangelo i hans Pietá (skulptur).

Den syvende sorgen er den sorg Maria føler når Jesus er lagt i graven og døren til graven er stengt. Det er sorgen over at alle muligheter nå er oppbrukt. Døden har ugjenkallelig kuttet forbindelsen mellom Moderen og sønnen, slik den også gjør med alle våre relasjoner.

I katolsk og ortodoks fromhet er det utformet mange åndelige disipliner, både skriftlig og gjennom meditativ innlevelse, knyttet til Marias syv sorger.

Om den rette komponist melder seg, skal jeg gjerne bidra fra protestantisk side med tekstmateriale til et tekstverk med musikk, knyttet til denne rike tradisjonen.

Gudfødersken Maria er den som står aller nærmest inkarnasjonens under.

Men hun er også den som mer enn noen annen kommer oss mennesker nær med vår sorg og våre spørsmål, ikke minst de mødre som på en eller annen måte mister sitt barn, ikke bare gjennom sykdom i de første barneårene, men også eldre kvinner som gråter over sine sønners og døtres tapte liv.