Døden og livets utganger

Noen linjer fra Tekstverkstedet for Allehelgensdag 2016. Tekstverkstedet finnes som app på de fleste plattformer.

Jødedommen i Jesu samtid hadde ingen veldig sterke forestillinger om livet etter døden. Noen skriftlærde benektet at det fantes et liv etter døden, andre beskrev dødsriket som en fargeløs og endeløs tomhet.

Vi kan ikke komme bort fra at Jesus hadde et skjerpet budskap om døden.

Kjernen i dette budskapet handlet uten tvil om oppgjør og dom. Vi kan si det slik: Den som dør skal møte Gud.

Det å møte Gud var det sentrale. Spørsmålet ble da dette: Hvordan skal et menneske, en jordisk skapning av Adams ætt, være i stand til å møte sin Skaper, himmelens Gud?

Hos Jesus ble denne tanken ytterlige forsterket ved den plassen han gav seg selv i menneskets siste drama.

Et menneske som dør skal ikke bare møte Gud, men mennesket skal også møte Menneskesønnen, Jesus Kristus, han som har all makt i himmel og på jord.

Men hvordan skal vi forstå dette i vårt senmoderne livsunivers?

Det er en grensesprengende tanke som vi neppe kan forstå og fatte omfanget av: Hele dette universet som vi kjenner, hvor elementene både er stabile og beveger seg fra hverandre med lysets hastighet, skal en gang bryte sammen.

Det skjer når skapermakten, Gud, gir seg til kjenne, den Gud som både er innenfor, midt i og utenfor det skapte.

Dette er et mysterium som vi ikke kan forstå, men som likevel er samlet i visjonen av Jesus Kristus, sant menneske og sann Gud, han som sitter på tronen og sier: Se, jeg gjør alle ting nye!

Han som sier dette er den samme som ble født med en jordisk kropp i Betlehem, en kropp som kjente sult og smerte, en kropp som ånden forlot i dødsøyeblikket, men også en kropp som stod opp fra de døde den tredje dag.

Etter oppstandelsen var ikke den kroppen bare en jordisk kropp, men den var forvandlet, den hadde gått opp og forenet seg med det gudommelige lys, det som ikke kommer fra noen sol eller stjerne, men springer ut av Guds eget, hemmelige vesen.

Derfor kan vi si til hverandre:

De døde er på vei mot Guds lys.

Kroppene deres har gått tilbake jorden. De har ikke stått opp og blitt forvandlet, slik Jesu kropp gjorde. Men, som Paulus sier, er kroppene sådd i jorden i all sin forgjengelighet, for at de en gang skal stå opp i uforgjengelighet og leve evig for Gud.

I dette perspektivet er dommens dag noe annet enn vi ofte tenker.

Dommens dag er Guds store øyeblikk av lys da våre jordiske kropper, vår jordiske eksistens, skal bli trukket inn Guds forvandlende lys, det som reiste Jesus opp av graven.

Det skal være en sammenheng mellom den jeg var på jorden og den jeg blir i nyskapelsen, hvor jord og himmel skal være ett. Men hvordan denne sammenhengen skal arte seg, det kan jeg ikke forstå. Jeg må undre meg over det og gripe det i tro ved å si til meg selv: Jeg er på vei mot lyset. Alt som er meg, kropp, ånd og sjel, skal en gang stå i det guddommelige lyset og motta lysets forvandlende kraft.

I dette budskapet finnes livets alvor og livets glede, men også dødens alvor og håpets kraft.

La oss be den treenige Gud om visdom til å trenge inn i dette, slik at vi kan tale om det og forkynne det som et stort og frigjørende evangelium for menneskene i vår egen tid!

 

De to utganger

 

Hva så med tanken på livets to utganger?

Er dette noe vi fremdeles kan tro på og forkynne, eller tilhører det en førmoderne forestillingsverden som ikke lenger har gyldighet?

For å kunne svare på dette, kan det være nyttig å tenke langs to linjer. Disse linjene krysser hverandre ikke og kan egentlig ikke forenes i vår erkjennelse.

Den ene linjen begynner med fortellingen om verdens skapelse og ender med en ny himmel og en ny jord, hvor alt skal være godt. Gud skal bli alt i alle.

Denne linjen kan vi godt kalle for alle tings gjenopprettelse. Langs den linjen er det neppe plass til tanken på livets to utganger.

Den andre linjen kommer ikke minst til uttrykk i Jesu forkynnelse av Menneskesønnens gjenkomst og det endelige oppgjør på den dag da Gud holder dom.

Langs denne linjen finnes det et skille også etter døden. Det finnes et endelig oppgjør med de onde handlinger og den onde intelligens eller vilje, den som også kalles Satan.

Hvordan dette siste skal bli forstått, er vanskelig. Men forestillingen om livets to utganger finnes langs denne linjen.

For den som skriver disse ordene forholder det seg slik:

Om vi skal forkynne helheten i det kristne budskap, eller den kristne livstolkning, kommer vi ikke unna begge disse linjene.

Om vi bare taler om den totale gjenopprettelse, har vi mistet den andre linjen.

Om vi bare holder frem livets to utganger, har vi mistet den første linjen.

Vi må altså akseptere at dette ikke går opp på en matematisk måte. Det er spenningsfylt og inkonsekvent.

Men finnes det da ingen mulighet for at disse to linjene kan møtes?

Et mulig svar er dette:

Om de skal møtes, må det skje i et annet rom enn det menneskelige rommet. Det kan skje i det rommet som er helt fylt av Guds barmhjertighet. Denne barmhjertigheten kommer aller sterkest til uttrykk hos Jesus Kristus når han på korset ber for dem som korsfester ham: Forlat dem, de vet ikke hva de gjør.

Det er mulig å tro og tenke at denne bønnen om tilgivelse samler de to linjene. Men det ligger utenfor vår erkjennelse. Vi kan bare overgi oss til Gud i tro og tillit og be om at den guddommelige barmhjertigheten i Jesu navn vil bære oss og hele verden mot den store enhet som vi også kaller Gud.

Englenes øyne

I mine tekstgjennomganger i Tekstverkstedet prøver jeg å møte søndagens bibeltekster med et åpent sinn og faglig refleksjon. Det er utfordrende og noen ganger vanskelig, i det minst om man vil ta tekstene på alvor og si noe også om de vanskelige sidene. Vedlagt noen tanker til 20. søndag i treenighetstiden, hvor det handler om barn og engler, men også om «helvetes ild». Jeg skriver mer enn dette, men dette er dog litt. Tekstverkstedet er for øvrig tilgjengelig på mange plattformer, i «appstores».

Livets utganger

Men samtidig kan vi ikke underslå at disse ordene av Jesus også sier noe om det vi kan kalle for livets utganger. Når Jesus snakker om den evige ild eller helvetes ild, er dette noe vi må tolke.

Det første vi da må gjøre, er å ta bort alle middelalderske assosiasjoner. Vi kan ikke legge inn i disse ordene alle de helvetesforestillingene som har vært en del av kristen tradisjon. Det er ikke snakk om et straffested hvor Satan er konge og hvor djevler og demoner skal pine menneskene i all evighet.

Det bærende begrepet hos Jesus i denne teksten er ordet ild. Ilden i den jødiske tankegangen har å gjøre med offer og med renselse, men også med utslettelse og død, slik vi ser det i fortellingen om Elia og Baalsprofetene, hvor ilden fra himmelen fortærer både offeret, alteret og grøften omkring offerstedet.

Ordet evig behøver ikke å bety uten tidsavgrensing. Det kan også bety at ilden er absolutt i betydningen altoppslukende. Ordet helvete er på dette stedet oversatt fra ordet Gehenna. Det er den søppelplassen utenfor Jerusalem hvor det urene søppelet ble destruert ved å bli brent.

Når vi vet dette, kan vi tolke ordene av Jesus på en litt annen måte enn å trekke inn hele middelalderens dystre og delvis grusomme bildeforestillinger om helvetet og fortapelsen.

Det Jesus sier, er at det finnes et punkt av oppgjør. Livet har en utgang. Ved den utgangen er det noe som skal stå seg og noe annet som skal bli offer for det vi kan kalle for dommens rensende ild.

Jesus sier også, direkte og indirekte, at det er en god ting for oss mennesker om vi steller oss slik at vi unngår denne rensende ilden. Og dette er så alvorlig at det er verd å ofre noe for.

(Her kommer det noe som undertegnede formulerer, men som noen av dere kanskje vil formulere annerledes.)

Om jeg skulle gå videre med en tolkning av Jesu ord, vil jeg si det slik:

Jesus taler med alvor og bruker forsterket tale. Han mener ikke at noen av oss skal hugge av hånden eller foten rent bokstavelig. Det han gjør er å understreke alvoret. Også ordene om den evige ild og helvetes ild kan bli forstått som forsterket tale. De er alvoret som understrekes.

Jesus gir oss ikke her en tydelig beskrivelse av det som venter oss bak døden. Han understreker livsalvoret og sier: Det finnes et oppgjør. Din utgang fra livet fører deg til dette oppgjøret.

Englene som vitner

Når Jesus så utvikler sitt budskap videre, kommer han med en spennende og trøstefull tanke:

De små, som vi ikke må forakte, har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

Her gir Jesus oss et lite glimt inn i den motsatte virkeligheten. Han forteller om englene i himmelen, de som alltid ser hans himmelske Fars ansikt.

Budskapet er klart:

Det finnes himmelske øyne som følger våre liv på jorden. Disse øynene, som er englenes øyne, er særlig vendt mot barna, mot de sårbare, mot alle som trenger særlig vern og beskyttelse.

Men samtidig ser de samme øynene hans himmelske Fars ansikt. Hvordan er det mulig? Hvordan kan englenes øyne se både menneskenes liv på jorden og den himmelske Fars ansikt?

I noen av engleforestilingene i jødedommen har englene flere enn to øyne. I Åpenbaringsboken møter vi engler som dekket av øyne over alt. Disse øynene kan være vendt både mot mennesker og Gud samtidig!

Noe kan tyde på at Jesus delte denne forestillingen om engler. Han så det ikke som en umulighet at englene kunne ha sin oppmerksomhet i begge retninger, både mot Faderens ansikt og mot menneskenes jordiske tilværelse.

Engler før og nå

I vår egen tid er det mye snakk om engler. I mye moderne åndelighet blir englene sett på som en slags forløsere av menneskets åndelige potensialer. De gir oss mennesker veiledning, visdom og inspirasjon.

Men dette moderne synet på engler, denne angelologien, mangler ofte et vesentlig poeng: Englene er de som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

I den postmoderne, sekulære kulturen er dette perspektivet ofte satt helt på siden. Det eneste vi da står igjen med er oss selv og våre egne muligheter. Englene blir da sett på som våre hjelpere, men de har ikke lenger noen forbindelse med Gud, vår himmelske Far.

På denne måten uttrykker dette postmoderne synet på engler noe av den avkortningen av livsperspektivet som preger vår egen samtid.

Gudsperspektivet er fjernet. Nå er det bare mennesket tilbake. Det handler ikke lenger om Guds ære, men om hvordan jeg som menneske skal lykkes her og nå, og kanskje også ved livets utgang, i etterlivet, men ikke om det å møte Gud i det endelige oppgjør ved livets slutt.

Engler i den kristne tro

Det er både bibelsk og riktig å snakke om engler også i forbindelse med kristen trosbekjennelse og undervisning.

Men vi må da hele tiden passe på at englene ikke mister sine mange øyne. De må også bli gitt lov til å se den himmelske Fars ansikt.

Det betyr at vi, som forkynnere og kristne, må våge å forkynne for hvert enkelt menneske at livets dype hensikt ikke handler om egen vellykkethet, men om Guds ære.

Jeg må lære meg å se mitt medmenneske samtidig som jeg lever innfor Guds ansikt, sammen med englene, i en stadig beskuelse av og bekjennelse til Guds ære. Det er min aller dypeste bestemmelse som menneske her og nå, i tiden, og ved tidens slutt og livets utgang, da jeg skal møte Jesus og se ham som han er.