Troens dype brønn

På en noe hakkete datalinje fulgte jeg med i det som ble annonsert som høstens store Jesusdebatt av Vårt Land.
Hvor stor den ble, vet jeg i skrivende stund ikke, til det var bjørnen Bjørn for vanskelig å fange og de fire mulige jegerne litt for vennlig innstilt til bjørnen Bjørn og til hverandre.
Bjørn Eidsvåg selv fremstod, sett med mine øyne, som selve prototypen på et postmoderne menneske. Han har levd, tenkt, studert, funnet, vurdert, valgt og forkastet. Nå sitter han igjen med sin Jesus, til glede for mange, til forundring for andre og til ergrelse for noen. Han mener ikke å ta fra noen deres Jesus, men står ved sin rett til å holde seg til sin.
Denne subjektiviteten er interessant, både i et historisk perspektiv og i et nåtidig. Man kan spørre seg om en slik form for vektlegging av subjektet er grenseløst liberal, altfor tolerant, passelig tolerant eller om den ikke også kan skjule en intoleranse, blant annet fordi den, i det minste i Bjørn Eidsvågs versjon, setter strek over store deler av kirkens lange refleksjonshistorie og dogmedannelse, som Eidsvåg velger å karakterisere som meningsløs og uten relevans for dagens mennesker.
Kveldens debatt ville ha hevet seg noen hakk om man ikke bare hadde forsøkt å fange bjørnen Bjørn i et nett som var spunnet av kirkens tradisjonelle teologi og begreper, men også hadde forsøkt å plassere hans egne holdninger i et videre perspektiv, enten det var filosofisk eller samfunnsmessig.
For meg personlig, som akkurat sitter og arbeider med å formulere tankene til den høyst oppegående biskop Thomas fra Egypt, var det en stor kontrast mellom dette arbeidet og kveldens debatt. Ikke bare kontrast, for øvrig, men to vidt forskjellige tilnærminger med sine menneskelige og teologiske implikasjoner.
For biskop Thomas er hele kirkens samlede erfaring til stede i hans enkle og kraftfulle handlinger som biskop for en stor gruppe kristne i virkelig kamp for sin religiøse identitet, sosiale verdighet og trygghet.
Akkurat i dag har jeg skrevet om hvordan denne egyptiske biskopen nettopp utvikler sine tanker omkring inkarnasjon og inkarnasjonen til å si noe ytterst meningsfullt til menneskene i dag, enten det dreier seg om syndefallet (som han har en langt mer spennende tolkning av enn den vi hørte i kveldens debatt) og videre fremover til Jesu fremtreden som sant menneske og sann Gud. For hvem vil ikke egentlig møte et sant menneske og en sann Gud, også i våre dager? Er det noe vi trenger så må det vel nettopp være å møte det sanne mennesket, og gjerne også den sanne Gud samtidig! Slikt spør denne biskopen om, mens han ser inkarnasjonen som en prosess vi alle skal ta del i, en bevegelse og modning hvor gudsbildet i oss skal bli mer synlig og komme frem. Inkarnasjon er selve hovedprinsippet i skapelsen, sier biskop Thomas. Det handler hele tiden om å synliggjøre gudsbildet, konkretisere og gjøre det virkelig, her og nå.
Men for at det skal skje, må noe annet bli borte. Vårt eget selv må bli forvandlet i dette kraftfeltet, vil biskop Thomas kunne hevde.
Det er vel tabloid å si det på følgende måte, men la meg likevel gjøre det, og denne gangen helt for egen regning:
Faren med den postmoderne subjektiviteten er at den bidrar til å skrive oss ut av den lange historien og kontinuiteten. Det er kanskje dette som skjer i stor skala i og med vår egen folkekirke. Vi kan være så velmenende vi vil, men menneskene i det postmoderne samfunnet har rett og slett ikke bruk for oss.
Faren med den lange, historiske bevissthet er at vi utvikler et språk og en tilstedeværelse som ikke lenger er nær og av betydning for noen. Dermed forsterker vi bare den negative tendensen og bidrar til å utradere oss selv.
Dette sitter jeg nå og tenker på. Og så konkluderer jeg med at det er trist og fortærende at så mange menneskers velvilje og ærlige spørsmål faktisk er med på å føre kirken i motsatt retning enn vi ønsker at den skal bevege seg. Debatten, som med nødvendighet måtte munne ut i om Bjørn Eidsvåg kan være prest eller ikke, var dermed ikke produktiv, men faktisk kontraproduktiv, i likhet mange slike debatter. De bringer ikke lys, men lar tåken senke seg.
Nå gleder jeg meg til i morgen. Da skal lytte til biskop Thomas, denne røstem fra Egypts ørken, og høre hva han har å si til meg og oss alle, både om vår egen, indre stemme og om kirkens samlede erfaring, slik den stiger opp av tidens dype brann.
Med ønske om en god og ettertenksom natt for alle!

Konge og folk

Fra 1991 av og fremover har jeg fått en del utfordringer knyttet til tekstmateriale i forbindelse med vårt kongehus. De fleste av disse utfordringene har kommet fra kirkelige instanser, og tekstene har vært anvendt både i Nidarosdomen, i Stavanger Domkirke og i Oslo. De daværende biskoper Finn Wagle og Ernst Baasland spurte meg om denne medvirkningen og det har vært interessant på mange måter.

Da jeg ble utnevnt til Kommandør av Sankt Olavs Orden i 2007 fikk jeg under den halvtimelange audiensen anledning til å snakke med Hans Majestet om dette tekstarbeidet, blant annet om utfordringer knyttet til språklig nivå på kirkelige tekster for kongehuset og om hvordan også dette språket må fornyes slik at det klinger inn mot samfunnet og samtiden og ikke blir sett på antikvarisk og pompøst.

Jeg opplevde at Kongen hadde forståelse for dette, ikke minst for at det i våre dager kreves en annen form for enkelhet i uttrykket, samtidig som det høytidelige blir beholdt. Det er også viktig at kirken, når den gestalter møtet mellom Konge og folk innenfor rammen av en gudstjeneste, setter seg i stand til å se ut over sin egen horisont på en måte som favner alle (eller de fleste), men uten å miste preget av kristen tro og bekjennelse. Dette er utfordrende, men fremdeles mulig.

I 2006 var det en gudstjeneste i Nidaros domkirke på 100-årsdagen for kroningen av Kong Haakon VII og Dronning Maud i Trondhjems Domkirke 22. juni 1906.

Til denne gudstjenesten hadde jeg, i samarbeid med Finn Wagle og andre, utformet mange tekster.

I forbindelse med årets kongejubileum får jeg lyst til å gi videre den teksten, i diktform, som åpnet denne gudstjenesten, et dikt som ble lest av skuespilleren Hildegunn Eggen. Det er høytid over dette diktet, men likevel sier det noe som kanskje flere kan oppleve som aktuelt. Dette som et lite apropos til årets kongelige jubileum med de 25 år siden signingen, og debatten som snart skal pågå i NRK, om kongehusets stilling og fremtid.

Som en grunnleggende liberal person ville jeg i utgangspunktet si at kongehuset er avlegs i den tiden vi lever i. Men mitt arbeid med ulike tekster og mine møter med kongehuset, riktignok mest på avstand, sier meg at det går utmerket godt an å sette stor pris på det norske kongehuset selv om man i bunn og grunn ikke vil forsvare monarkiet som forfatningsform. Gud sign vår konge god.

Katedralen

Her var St Olavs skrin. Her fødtes Norge.

Til dette sted stod pilegrimers trang.

Her bærer søylene på en erindring

om den som fylte huset med sin sang.
Hit trådte Haakon inn for å bli kronet

og han ble salvet, slik som skikken var.

Her knelte Olav ned og ble velsignet,

og sønnen Harald fulgte så sin far.

Nå har vi sammen båret vår erindring

til Herrens hus, for den har hjemme her.

Og det er godt å kjenne mellom disse søyler

at folk og konge står hverandre nær.
Hør klokkens malm! Her er Guds hus i verden,

et ankret skip på tidens dype strøm.

Her får vi gå til Gud med vår erindring,

med våre lengsler og vår fremtidsdrøm.
Her får det kraft, Guds folk på denne jorden,

i dette hus med hvelv og høye spir.

Kom, venner, la oss fylle katedralen

med sangen som forener og befrir!

© Eyvind Skeie 2006

 

Guds mor og hennes syv sorger

dsc01883

(Fra Anafora i Egypt)

Jeg fikk lyst til å skrive noen ord om Maria, eller Guds Mor som hun kalles i den ortodokse tradisjonen, og hennes syv sorger.
Hver av disse sorgene er knyttet til et bestemt punkt i fortellingen om Jesus og hans mor.

Den første sorgen påføres Maria når Jesus er åtte dager gammel og blir ført frem i templet for sin omskjærelse, etter jødisk skikk. Det er da den gamle Simeon synger sin lovsang i glede, men samtidig sier til Maria at det skal gå et sverd gjennom hennes sjel.

Den andre sorgen blir Maria til del under flykten til Egypt, når hun og Josef for barnets skyld må forlate alt det kjente under dødstrusselen fra Herodes’ sine bander.

Den tredje sorgen opplever Maria på nytt i templet i Jerusalem. Det er når barnet Jesus, som er på vei mot sin voksne alder, forlater sine foreldre, blir igjen i Jerusalem og uttaler ordene om at han må være i sin Fars hus.

Den fjerde sorgen møter Maria på Langfredag. Da står hun mellom menneskene og ser sin sønn bli ført mot retterstedet for å lide døden på korset.

Den femte sorgen er Marias sorg under korset. Det er denne sorgen som danner utgangspunkt for så mange kunstuttrykk gjennom tidene, i bilder, musikk og tekst. Stabat mater dolorosa. I den femte sorgen er Maria blitt Smertens Mor.

Den sjette sorgen for Maria er knyttet til nedtagelsen fra korset. Også denne sorgen har kommet til uttrykk i mange forskjellige kunstformer, for eksempel av Michelangelo i hans Pietá (skulptur).

Den syvende sorgen er den sorg Maria føler når Jesus er lagt i graven og døren til graven er stengt. Det er sorgen over at alle muligheter nå er oppbrukt. Døden har ugjenkallelig kuttet forbindelsen mellom Moderen og sønnen, slik den også gjør med alle våre relasjoner.

I katolsk og ortodoks fromhet er det utformet mange åndelige disipliner, både skriftlig og gjennom meditativ innlevelse, knyttet til Marias syv sorger.

Om den rette komponist melder seg, skal jeg gjerne bidra fra protestantisk side med tekstmateriale til et tekstverk med musikk, knyttet til denne rike tradisjonen.

Gudfødersken Maria er den som står aller nærmest inkarnasjonens under.

Men hun er også den som mer enn noen annen kommer oss mennesker nær med vår sorg og våre spørsmål, ikke minst de mødre som på en eller annen måte mister sitt barn, ikke bare gjennom sykdom i de første barneårene, men også eldre kvinner som gråter over sine sønners og døtres tapte liv.

Mobbing og voksenstiler

Kamp mot mobbing begynner å ligne den håpløse oppgave som Sisyfos var pålagt i den greske underverden. Han skulle rulle en tung stein opp en bakke, og når steinen vel var på plass, så trillet den ned igjen og den arme Sisyfos måtte begynne på nytt.

I Være Sammen ser vi på mobbing som en type proaktiv aggresjon. Det er et forløp hvor aggressiviteten, den skadelige handlingen, kommer først og så kommer gevinsten av handlingen etterpå, gjerne i form av sosial status, utløp for skjult sinne, frustrasjon eller manglende evne til empati og sosial tilknytning hos den som mobber.

Alt dette har å gjøre med forhold som kan ligge langt tilbake i mobberens egen utviklingshistorie.

Være Sammen er et prosjekt for kompetanseheving i barnehagen ved innføring av den autoritative voksenstilen, med varme og grensesettende voksne. Ser vi på de fire voksenstilene i forhold til mobbing, går det an å tenke seg følgende:

Barn som vokser opp med den autoritære voksenstilen bærer på sosial usikkerhet og en underliggende følelse av å være ulykkelige, kombinert med uforløst sinne. Gevinsten ved mobbing kan meget gjerne være at dette sinne blir utløst, ved at det får et objekt å rette seg mot i form av aggresjon (aggresjon består av «den sinte følelsen» og handlingen som påfører skade).

Barn som vokser opp med den forsømmende voksenstilen, vil ha mindre sjanse til å utvikle den form for empati og perspektivtaking som har tilknytning som en viktig forutsetning. Disse barna, som kan oppleve seg som utestengte fra vanlige sosiale sammenhenger, kan bruke mobbing som et middel til å hevne seg eller erobre en sosial posisjon blant jevnaldrende. Gevinsten er synlighet og posisjon, pluss utløp for ensomhetsfølelse og sinne.

Barn som befinner seg i den ettergivende foreldrestilen, vil lett kunne utvikle et reaksjonsmønster hvor de erfarer at de ved bruk av sterke følelser, sinne, trass og egenvilje kan oppnå det de ønsker og tilfredsstille sine behov på kort sikt. Disse barna kan særlig være disponert for den proaktive aggresjonen, fordi de er blitt vant til å bruke sitt sinne og sine aggressive handlinger til å få det de vil, uten andre hensyn.

Det vi må forstå når det gjelder dette, er at disse underliggende handlingsmønstrene kan være programmert inn i barna over tid og fra de er ganske små. Det gir derfor virkelig mening å snakke om «tidlig innsats» også mot mobbing, og det gir enda større mening å sette det i sammenheng med den varme og grensesettende voksenstilen. Når vi sier «varme», mener vi i Være Sammen den trygge og gode relasjonen. Når vi sier «grensesettende» mener vi at den voksne skal være tydelig til stede og i samværet med barna gjennom dagen være i stand til å samtale, veilede, stille krav og sette grenser som barnet selv kan forholde seg til, kombinert med positiv respons når målene blir nådd.

I dette perspektivet går det absolutt an å snakke om mobbing i barnehagen, selv om det neppe er pedagogisk produktivt å innføre dette ordet. Det er bedre at barnehagen arbeider på et dypere og mer grunnleggende plan, som vist ovenfor.

Om jeg, ut fra det jeg har forstått gjennom samarbeidet med Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferd, skulle bli utfordret til å gjøre noe for barn i skolen, ville jeg tenke slik:

Antimobbearbeidet for barn i skolen må med nødvendighet begynne i barnehagen.
Kompetanseløftet er nødvendig.

Om jeg skulle tenke kreativt på hvordan antimobbearbeidet i skolen skulle utformes, ville jeg ha styrket forståelsen av voksenstilen hos lærerne. I forhold til barna ville jeg ha brukt min smule kreativitet, i samarbeid med andre, på følgende spørsmål: Hvordan tar vi – i samarbeid med barna – bort gevinsten ved å mobbe?

Tukt av barn

Det at barn kan tuktes, eventuelt også med fysiske midler, har lange linjer i oppdragertradisjonen. Kirken har også vært med på å begrunne og å vedlikeholde ulike former for tuktende avstraffelse i barneoppdragelsen.

Vi kan se for oss den gråtende far som henter frem riset og skal gjøre barnet sitt vondt. Så gråter også barnet, mens riset svinges. Både far og barn er underlagt tuktens lov, for den man elsker, tukter man.

Hvorfor er dette galt, enten vi ser det fra et religiøst, psykologisk eller juridisk perspektiv?

Religiøst er det galt fordi det bidrar til å opprettholde straff og gjengjeldelse som noe nødvendig og viktig. Det inngir barnet med den refleksen at også Gud, som står på toppen av maktpyramiden i det religiøse systemet, egentlig er ute etter å straffe og å gjengjelde.

Psykologisk er det galt fordi det lærer barnet å frykte, både den fysiske avstraffelse og den voksne autoriteten som straffer. Det tegner er galt farsbilde (eller morsbilde) for barnet. Den gråtende far som straffer innbyr også til helt grunnleggende emosjonell forvirring gjennom denne dobbeltkommunikasjonen.

Juridisk er det galt, rent objektivt, fordi fysisk avstraffelse er straffbart i Norge. Men det er også juridisk galt fordi det fratar barnet en helt grunnleggende rettighet i det å være et eget subjekt. Avstraffelsen griper så dypt inn i barnets integritet at den må kunne kalles et overgrep mot barnet.

I kompetanseløftet Være Sammen, som jeg arbeider med og for, har vi en helt annen forståelse av forholdet mellom varme og grenser, voksen autoritet og barnets behov for tilknytning og tillit.

Vi legger avgjørende vekt på den varme relasjonen og sier det slik: Før du bruker din voksne autoritet i samværet med barnet, må du være sikker på at du har flyttet barnet fra den kalde relasjonen og over i den varme.

Tukt som fysisk avstraffelse eller isolasjon kan etter sitt vesen ikke foregå i den varme relasjonen. Bildet av den gråtende far som med nødvendighet straffer sitt barn fysisk, er farlig og falskt.

I stedet for å spørre om hvor lite eller mye vi kan, skal eller bør straffe våre barn, må vi spørre oss selv: Hvor mye er jeg villig til å investere i den varme relasjonen og forankre min voksne autoritet i denne?

Den voksne skal ikke opptre som en straffende guddom, men være barnets medvandrer, veileder og forhandlingspartner i livets mange situasjoner.

Overgitt

For et par år siden skrev jeg en bok knyttet til Haraldsplass Diakonale Stiftelse i Bergen. I denne boken presenteres stiftelsen, sykehuset, høgskolen og andre virksomheter gjennom personer som er knyttet til virksomhetene. En morsom og krevende oppgave!

I stedet for å intervjue brukere og pasienter skrev jeg poetiske skisser med referanse til erfaringer og mennesker jeg møtte i de dagene jeg var i dette spennende miljøet.

Her er en slik skisse:

Så underlig for meg

å være overgitt til andre

Jeg som alltid passet på

og søkte sengen sist av alle

Jeg som var den sterke

Den som bar

og hadde løsningen på alt

Nå skal jeg overgis

til den barmhjertige søvnen

Så skal det skje med kroppen min

det som må skje

for at jeg skal få styrken min tilbake

Gi meg blikket ditt,

du som står ved sengen

Vis meg et medmenneskes milde ansikt

Så kan jeg sovne inn i tillit

til tross for min svakhet og angst

 

© Eyvind Skeie

Være Sammen

voksenstiltest

For noen år siden utviklet jeg Være Sammen, et kompetanseløft i barnehagen. Det skjedde i samarbeid med venn og samarbeidspartner Klaus Erik Krogh i Århus. Undervisningsdirektøren i Vest-Agder var også involvert. Teoridelen ble til i samarbeid med det som nå heter Nasjonalt Senter for Læringsmiljø og Atferd ved Universitetet i Stavanger.

Være Sammen har utviklet seg og vokst over flere år. Daglig leder er nå pedagogen Nanna Weberg, bosatt i Drammen, mens Torhild Roland Vetvik, Kristiansand, er prosjektmedarbeider.

Være Sammen implementerer den varme og grensesettende voksenstilen i norske barnehager, i nært samarbeid med den enkelte barnehage, kommuner og private aktører på dette feltet.

I Være Sammen legger vi stor vekt på kvalitet i implementeringen og at alle de ansatte i barnehagen skal ta ansvar i fellesskap for å få til nødvendig endring og heve den enkeltes og hele barnehagens kompetanse.

For meg har det vært spennende og lærerikt å få være med på dette.

Det er også fint å tenke på at Være Sammen faktisk har betydd reell kompetanseheving for de voksne i barnehagen.

Være Sammen har også utviklet elementer for barna, knyttet til blant annet empati, perspektivtaking, antimobbing og sosial læring. Det er også utviklet inspirasjonsmateriell til foreldrene. Foreldreboken kan kjøpes på nettstedet til Være Sammen.

Link til Være Sammen

 

 

En søndag i mai

En liten prosatekst med  drømmer om hva kirken kunne være, men kanskje ikke er. Til inspirasjon! Dog ble den skrevet da jeg i sin tid satt i et menighetsråd og var ganske frustrert over hvor lite jeg fikk gjennomslag for.

En søndag i mai

Av Eyvind Skeie

Etterpå var det noen som tenkte på denne dagen som en drøm. De hadde merket det allerede da de steg ut i den rene morgenluften. Det var noe der, en forventning i lyset, en slags sang i det spirende løvet. Føttene som gikk så lett på denne dagen og hvordan de var mange underveis, fra nesten alle hus, og ansiktene som strålte og øynene som møtte hverandre i forundret glede.

Kirkens klokker kunne høres i den åpne stillheten, kjente og ukjente var underveis, noen holdt hverandre i hendene, barnevogner  ble trillet, gamle ektepar støttet hverandre mens de nesten danset bortover, stressede arbeidsmennesker lot seg rive med av gleden og smilte for første gang på lenge.

Og så gudstjenesten, ikke bare én, men mange, på rad og rekke og alle forskjellige.

Først den stille morgenmessen for de tidlige pilegrimer, de som kanskje ikke hadde smakt så mye søvn, de som sorg eller lengsel hadde holdt våkne eller som pleide å stå opp tidlig fordi morgenlyset var deres riktige element: Nå samlet de seg i ringer rundt et alter som var pyntet med blomster og et kors midt mellom blomstene. Med en stemme som bar på en slags varm inderlighet hadde presten sagt: ”Det er morgen. La oss prise Guds hellige Navn med sang og i hjertets stillhet.” Så hadde de vært sammen i kirken, nesten uten ord, med et felles åndedrett i morgenlyset, og salmene hadde vært så myke, og teksten fra evangeliet var ikke lenger lest for dem med en stemme som kom utenfra, nei, denne morgenen hadde teksten på underlig vis kommet innenfra, som en gjenkjennelse, eiet og delt av alle.

Presten, som alle visste var en god predikant, hadde denne dagen ikke hatt bruk for alle ordene sine. Han sa visst bare åtte eller ti setninger og mellom dem var det stillhet med rikelig plass til alle, et sted å bare vente,  like til en ny setning meldte seg selv og steg frem fra hjertets klarhet. Så hadde de delt brød og vin slik de første kristne gjorde: Sendt det rundt, slik søsken deler, og gitt hverandre, som en dyrebar betroelse, ordet om Jesu legeme og blod.

Da disse morgenens pilegrimer kom ut fra kirken, ble de møtt av en ny forsamling. Det var familier, barn og unge. De hadde dannet en stor ring rundt kirkebygget ved å holde hverandre i hendene. Nå beveget ringen seg sakte rundt kirken i en rolig dans, som også var tilbedelse og bønn. ”Sannelig,” var det en som utbrøt. ”Gud bor så visst ikke i templer gjort av menneskehender. La oss gjøre ringen stor, la oss hellige hele dette sted til Jesus Kristus, den oppstandne som har all makt i himmel og på jord.”

De gikk mellom gravene, som var de på en hellig åker, de stanset under høye trær og sang om skapelsens rikdom, de så hverandre med gode øyne, de som kom og de som gikk, og det var som om kirken ikke lenger hadde vegger, eller som om alteret var stilt opp ute, under den lysende maihimmelen, og barna som var med skulle siden aldri kunne glemme denne dagen, de bar den med seg som en kostelig erindring, den ble en del av deres livsmot, deres håp og kanskje trøst mot døden.

Senere den samme formiddagen ble det feiret messe med Herrens legeme og blod. Det var som om jorden skalv når koret sang og hjertene ble løftet. Og menigheten glemte at kirken egentlig var altfor liten, for veggene var borte og taket fantes ikke; den Gud som bor i det hellige og høye hadde gjestet sitt folk i sakramentet og deres avstengte, lille del av verden var med ett fylt av kreftene fra det riket som skal komme. Alle de som pleide å anstrenge seg så veldig for å være gode kristne og tro og mene rett, for dem ble alt med ett så enkelt, ja, det som var omkring gled bort og Jesus selv stod foran dem ved bordet og bad dem kun å gjøre dette, å dele brød og vin, Ham selv til minne.

Dette var noe av det underlige som hendte denne søndagen i mai.

Men det skjedde også noe mer, noe som ingen kunne forklare: Det var som om de som var der oppdaget hverandre på en ny måte. Og presten, som aldri hadde gjort noe slikt før, hadde steget opp på et bord utenfor kirken, løftet hendene og sagt disse merkelige ordene: ”Kjæreste Kristi venner, la oss se hverandre og kjenne på hva det betyr at vi er brødre og søstre i Guds familie på jord.”

Da så de hverandre som mennesker underveis, i et kort glimt, og visste plutselig at de hørte sammen. Og et spørsmål lå skjult i denne oppdagelsen, et hemmelig ord som de senere forstod var stilt av Jesus før, men som nå var blitt til deres: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Noen fikk kraft til å si det. Andre fikk nåde til skjønne det, uten at det var sagt med klare ord. ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Noen visste at de hadde ønsket dette lenge, at noen skulle se dem og si akkurat det. Og andre, som hadde krefter de ikke hadde brukt, omsorg de ikke hadde funnet anvendelse for, med ett var det bruk for dem!

Mye mer kunne fortelles om denne søndagen i mai. Hvert menneske som var der, har sin egen fortelling. Og de bærer alle på drømmen om at denne dagen må vende tilbake, at underet må skje igjen, at det må komme en søndag med lys til alle som lengter og tviler, håper, elsker og tror.

 

 

Biografisk

Dette er en liten biografisk skisse. Den vil bli oppdatert!

 

 

Født 5. november 1947 i Bergen.

Oppvokst på Askøy utenfor Bergen hvor hans far, Arne Skeie, var prest.

Examen Artium fra Bergen Katedralskole 1967, latinlinjen med gresk. Forberedende prøver av Universitet i Bergen høsten 1967.

Student med Menighetsfakultetet fra vårsemesteret 1968. Teologisk embetseksamen høsten 1972. Redaksjonssekretær og filmanmelder i Ukeavisen Vår Kirke våren 1973.

Praktisk teologisk seminar ved Menighetsfakultetet høsten 1973/våren 1974.

Ordinert av biskopen i Bjørgvin våren 1974.

Feltprest Terningmoen, Elverum, 1974/1975.

Residerende kapellan i Tromsøysund, senere omgjort til Grønnåsen menighet, fra 1975 til 1980.

Redaktør i ukeavisen Vår Kirke 1980-1982.

Initiativtaker og første leder av Bymisjonssenteret på Tøyen 1983-1985. Medarbeider i Kirkens Bymisjon frem til 1987. Halv stilling som kapellan ved Oslo Domkirke 1986/87.

Forfatter og prest fra 1987 og til dags dato.

Gift i 1969 med Gerd Skeie, født Rasmussen.

Barn: Siri (1971), Solveig (1972), Gisle (1974), Eyvind Andreas (1976), Sindre (1978).

Eyvind Skeie er født i Bergen 5. november 1947. Hans far, Arne Skeie (hustru Karen Marie, f Mjelde) var prest på Askøy hvor Eyvind Skeie vokste opp. I 1964 flyttet familien inn til Bergen og Eyvind Skeie begynte på Bergen Katedralskole hvor han tok latinlinjen med gresk med tanke på det teologiske studium.

På realskole og gymnas var Eyvind Skeie engasjert i Skolelagsbevegelsen, blant annet var han formann for kristenrussen i Bergen i 1967. På denne tiden hadde han begynt å skrive salmer og sanger og vant en salmekonkurranse om den beste julesang i Bergens Tidende i 1966. Som gymnasiast var Eyvind Skeie interessert i filosofi, litteratur og teologi og tok også del kulturelle aktiviteter i skolemiljøet. Katedralskolen i Bergen hadde i disse årene en elevmasse som rommet mange elver som senere slo inn på en kunstnerisk løpebane.

Høsten 1967 tok Eyvind Skeie forberedende eksamen ved Universitet i Bergen og dro så våren 1968 til Oslo. Filosofen Arild Haaland var en av hans forelesere til filosofiprøven, og det gjorde inntrykk på den unge Eyvind Skeie å oppleve foreleserens engasjement og kreative tankesprang.

Våren 1968 begynte Eyvind Skeie så på det teologiske studium ved Menighetsfakultetet. På forhånd hadde han grublet ganske mye på om han skulle velge dette studiestedet eller Universitetets teologiske fakultet.

«Jeg følte meg i grunnen alltid litt delt i forhold til det teologiske studium, sier Eyvind Skeie. «Jeg visste med meg selv at jeg hadde en slags skapende kraft som ikke kom til sin fulle rett innenfor de rammer som studiet frembød. Til tider var jeg nok en slags slumrende student. Samtidig engasjerte jeg ganske kraftig i ungdomsarbeid og annen aktivitet og holdt hele tiden på med forskjellige former for skriving.

Ganske tidlig i studiet kom Eyvind Skeie så i kontakt med Olaf Hillestad og Forum Experimentale i Bogstadveien. Dette var et uformelt prøvested for liturgi og salmesang med jazz som det musikalske uttrykksmiddel. Eyvind Skeie ble med som tekstforfatter i dette miljøet. Han ble stadig oppmuntret av Olaf Hillestad og denne sørget også for at Eyvind Skeies første salme ble tatt med i en offisiell salmebok da Salmer 1973 utkom.

Allerede i 1971 hadde Eyvind Skeie debutert med diktsamlingen «Det vi har sett og hørt» (Lutherstiftelsen). I 1973 vant han en barnepriskonkurranse med boken «Den fremmede broren».

Eyvind Skeie avla sin teologiske embetseksamen våren 1972. Han tok så fri et halvt år for å arbeide med skriving og vikariere som redaksjonssekretær i ukeavisen Vår Kirke. Denne avisen, utgitt av daværende Oslo Indremisjon (nå Kirkens Bymisjon) var en kirkelig kultur- og kommentaravis som hadde åpnet seg mot de nye strømninger i tiden etter 68-opprøret og den økumeniske bevegelse (Uppsala 1968).

«Jeg er nok ingen politiker, sier Eyvind Skeie.» Likevel er jeg ikke i tvil om at disse årene og arbeidet i Vår Kirke gav meg en grunnholdning i forhold til kultur, politikk og samfunn, en umiddelbar solidaritet med de fattige, de som er nederst, og en forståelse av at kirken og de kristne må åpne seg for de rop som kommer utenfra.

Eyvind Skeie arbeidet også som filmanmelder og bokanmelder i Vår Kirke gjennom flere år av studietiden og utøvet også det journalistiske håndverk.

Etter praktikum i 1975 var Eyvind Skeie i tvil om veien videre skulle bære. Han var nå gift med Gerd (f. Rasmussen) fra Molde og de hadde tre barn. Det kom et spørsmål fra Oslo Indremisjon om videre jobb i Vår Kirke, med Eyvind Skeie følte sterkt at han burde være prest noen år ved inngangen til sitt yrkesliv, ettersom han hadde så mange andre ting som han hadde lyst til å gjøre.

Det ble så til at familien dro til Tromsø hvor Eyvind Skeie først var prest i Elverhøy menighet og senere i den utskilte Grønnåsen menighet nord på Tromsøya. I denne tiden skrev Eyvind Skeie teksten til noen bestillingsverk. Han utgav også et hefte med nye barnesalmer til en del av kirkens søndager (Brenn, hjerte brenn).

Noe av det viktige som hendte i Tromsø-tiden var et Eyvind Skeie kom i kontakt med prestene Børre Knudsen, Willy Abildsnes og Bjørn Bjørneboe. Dette kom til å dreie Eyvind Skeies kunstneriske og teologiske profil mer mot de bibelske bilder og fortellinger, ikke minst Det gamle testamente.

Selv sier Eyvind Skeie at «mye av margen og grunnmotivene i min salmediktning fant jeg i denne i tiden.»

På slutten av 70-tallet var kirken inne i sluttfasen av sitt salmebokarbeid. Eyvind Skeie var ikke offisielt med i dette, men var likevel deltager på en del workshops og seminarer med salmediktere fra hele Norden, for eksempel i Båstad i 1978, da hans salmetekst «En dag skal Herrens skaperdrømmer møte» ble til.

Sammen med Børre Knudsen, Willy Abildsnes, Trond Kverno og andre var Eyvind Skeie til dels kritisk til Salmebokkomiteens arbeid, ikke minst til noen av revisjonene av eldre salmer.

– Jeg mente, og mener fremdeles, at man godt kan være nokså konservativ i forhold til eldre salmetekster, men desto med pågående og radikal med nye, sier Eyvind Skeie. Kanskje brukte kirken den gang for mye energi på revisjon og for lite kraft på det nyskapende.

I denne perioden knyttet Eyvind Skeie kontakt og vennskap med mange kirkemusikalske kolleger i Norden, både tekstforfattere og komponister. Nevnes må særlig Anders Frostenson, Britt G Hallqvist, Holger Lissner, Jens Lyster, Trond Kverno, Haralds Gullichsen og Egil Hovland. På tekstsiden oppstod det et varmt og varig vennskap mellom Svein Ellingsen og Eyvind Skeie.

I 1980 flyttet Eyvind Skeie med familie tilbake til Oslo, da Eyvind Skeie var blitt redaktør for Vår Kirke. Familien hadde nå fem barn (Siri f. 1971, Solveig 1972, Gisle 1974, Eyvind Andreas 1976, Sindre 1978). Familien bosatte seg på Nordstrand.

Vår Kirke hadde på denne tiden store problemer med økonomi og opplagstall. I løpet av et par år ble det klart at avisen ikke kunne bestå uten en total omlegging og refinansiering. I samråd mellom Oslo Indremisjons styre og avisens ansatte (redaktør Eyvind Skeie og redaksjonssekretær Lise Vislie Jor) ble det besluttet å nedlegge avisen.

Eyvind Skeie fortsatte i Oslo Indremisjon (etter hvert Kirkens Bymisjon) frem til 1987 og har siden det vært freelance forfatter på heltid.

I Kirkens Bymisjon fikk Eyvind Skeie være med på etableringen av Bymisjonssenteret på Tøyen. Han var senterets første ansatte og leder. En av de ting Eyvind Skeie satte i gang var en gruppe som spilte gateteater i Oslo sentrum i sommermåneden, «Kirkens gjøglere». Dette prosjektet fikk en del kritikk, men var samtidig et av bymisjonens første forsøk på å være til stede i det offentlige rom.

«Vi følte oss i slekt med bymisjonærene som stod på en såpekasse og talte og sang,» sier Eyvind Skeie. «Men vi visste samtidig at vi måtte finne et kulturelt uttrykk som passet med pulsen i det moderne storbylivet.»

Utover åttitallet kom det stadig nye verk fra Eyvind Skeie.

Han innledet et langvarig samarbeid med komponisten Sigvald Tveit. Sammen skrev de kirkekantaten «Visst skal våren komme», «Det gode landet» og «Skinnende spor». Dette var musikalske verk i en populær stil, beregnet til å fremføres av amatører og/eller profesjonelle. «Visst skal våren komme» er et av de mest oppførte kirkemusikalske verk i Norge. Det oppføres også i andre land.

I 1983 kom den lille fortellingen «Sommerlandet» opprinnelig skrevet til en familie i forbindelse med et barns død i en ulykke. Denne fortellingen har senere kommet i stadig nye opplag og er utgitt i mange land. På forsommeren 2003 ble «Sommerlandet» fremført med lesning og musikk i Universitetets Aula i Oslo. Melodiene var av den aserbajdsjanske komponisten Galib Mammadov, arrangert av Tord Gustavsen med Per Oddvar Hildre som produsent.

I 1986 feiret Det norske bibelselskap et jubileum og bestillingsverket «Stille etter Gud» med tekst av Eyvind Skeie og musikk av Sven David Sandström ble oppført i Oslo Domkirke med Sven Nordin og Bent Calmeyer, Oslo Domkor og Oslo Kammermusikkorkester under ledelse av Terje Kvam. Regien var ved Stein Winge.

Dette stykket, som uttrykker menneskets fortvilte rop etter Gud, inneholdt en del sterke ord og scener og ble forsøkt stanset av kirkelige myndigheter. Oppføringen gikk imidlertid sin gang.

“ På grunn av alle problemene i forkant var jeg nærmest litt bevisstløs under premieren, sier Eyvind Skeie. «Men jeg husker den totale stillhet etterpå, da Amos hang blødende over kirkens døpefont mens koristene en for en forlot rommet mens de mumlet frem en bønn om tilgivelse. Så tror jeg at jeg reiste meg opp og gikk mot utgangen, helt alene. Jeg hørte døren slå igjen bak meg på grunn av vindpresset. Først nesten ute på gaten hørte jeg at noen klappet. Da gikk jeg inn igjen og forstod at det hadde virket.»

På denne tiden hadde Eyvind Skeie tiltrådt en halv stilling som prest med kulturansvar ved Domkirken i Oslo. Han oppfattet imidlertid at arbeidsforholdene ikke kunne bli slik han ønsket (særlig ikke etter skuespillet) og sa opp denne stillingen etter å ha hatt den i et knapt års tid.

Eyvind Skeie hadde nå en halv stilling som prest og prosjektmedarbeider ved Bymisjonssenteret på Tøyen, men sa fra seg også denne i 1987.

«Jeg vil alltid være takknemmelig til Kirkens Bymisjon og ikke minst generalsekretær Åge Müller-Nilssen, sier Eyvind Skeie.» Bymisjonen gav meg sjansen til utfoldelse og hjalp meg samtidig til gradvis å komme over i en situasjon hvor jeg kunne prøve å leve av min skapende virksomhet.

I løpet av 80-tallet hadde Eyvind Skeie blitt engasjert av NRK for å arbeide med TV-serier for barn. Han laget først en del programmer sammen med Vibeke Sæther. Eyvind Skeie arbeidet også en del for religiøse programmer i NRK/radio, både med andakter og annet. Han gjorde også en del for religiøs avdeling i NRK/Fjernsynet.

Hoveddelen av hans aktivitet lå imidlertid i Barne- og ungdomsavdelingen i NRK/Fjernsynet.

Ved siden av mindre serier og enkeltprogrammer har Eyvind Skeie særlig arbeidet med manuskripter til Portveien 2 og Sesam Stasjon. I begge tilfelle arbeidet han også tett med produsentene og det faglige team for å gi seriene et pedagogisk innhold og et dramaturgisk løft.

Portveien 2 betydde på noen felter en helt ny produksjonsform for NRK. Barneredaksjonen forlot magasinprogramformen og forsøkte å nærme seg en dramatisert programform. Samtidig skulle hvert program tas opp i løpet av bare en opptaksdag, redigeres og sendes like etterpå. Dette gjorde at også manusforfatteren måtte ta veldig sterkt hensyn til de produksjonsmessige betingelsene, noe som var både utfordrende og interessant.

I Sesam Stasjon ble dette ytterligere forsterket, ved at man også skulle ta hensyn til at Sesam stasjon var en versjon av Sesame Street, med klare føringer for hvordan programmene skulle bygges opp i form og innhold.

Utover på 90-tallet arbeidet Eyvind Skeie mer og mer som forfatter på alle sine felter. I samarbeid med en rekke forskjellige komponister skrev han libretto til en hel del musikkspill og kantater for kirkelig bruk, både for barn og voksne. Han skrev også bøker, sanger og salmer og drev en ganske utstrakt foredragsvirksomhet.

I samarbeid med Sven David Sandström skrev han libretto til «Moses», som ble oppført Oslo Domkor og Kringkastingsorkesteret i 1997. Dette verket er senere blitt oppført i Sverige og Tyskland.

Moses er en viktig skikkelse i alle de tre semittiske religioner, jødedom, kristendom og islam, sier Eyvind Skeie. “ I religionsdialogen er det viktig å forholde seg til religionens fortellinger, ikke bare selve læreinnholdet.

Sin interesse for religion, filosofi og pedagogikk fikk Eyvind Skeie godt bruk for under arbeidet med KRL-bøkene for mellomtrinnet etter L 97. I denne læreplanen slo det narrative for alvor gjennom i skolens religionsundervisning og verket «Reiser i tid og tro» fikk en god mottagelse i skolen.

I 1995 fikk Eyvind Skeie en spesiell utfordring fra Det norske bibelselskap. Under forarbeidet til en ny norsk bibeloversettelse ble det besluttet å gjøre en prøveoversettelse av Markus-evangeliet. Tilfeldighetene ville at dette arbeidet ble satt i gang omtrent samtidig med at skuespiller Svein Tindberg begynte sin innstudering av Markus som teaterfortelling. Et av premissene for oversettelsesarbeidet var at prøveoversettelsen skulle ta mer hensyn til at Markusevangeliet nettopp er en fortelling, beregnet på resitasjon eller muntlig fremføring.

Eyvind Skeies oversettelse ble senere utgitt av Verbum Forlag under tittelen Markus forteller. Til den utgaven hadde Eyvind Skeie også skrevet meditasjoner og bønner, slik at den kunne fungere som en andaktsbok i tillegg.

I en toårsperiode på slutten av 90-tallet arbeidet Eyvind Skeie som programkonsulent i Kristiansand Dyre- og fritidspark i nær kontakt med direktør Edvard Moseid. Skeie skrev boken Julius, en omvendt jungelbok og, med Moseids illustrasjoner: Reisen til den levende parken.

Som sangtekstforfatter er Eyvind Skeie en av dem som flest tekster til musikk registrert hos Tono. Han har i en lang periode vært engasjert i og omkring Nopa med arbeid av faglig og opphavsrettet art. En drøy tiårsperiode var Eyvind Skeie medlem og formann i Tekstforfatterfondet. Dette fondet ble til i forbindelse med at forfattere av tekster til musikk ble erkjent som en egen vederlagsberettiget gruppe i forhold til Kopinor og Bibliotekvederlaget. Arne Bendiksen var instrumental i denne opprettelsen og Eyvind Skeie var med på forskjellige måter, i det første styret sammen med Einar Schancke og Alfred Næss og senere med andre. I 2000 ble Eyvind Skeie valgt til nestformann i Nopa og hadde dette vervet frem til 2003.

«Arbeidet med de opphavsrettslige og faglige sider har vært stimulerende for meg som person,» sier Skeie. «Det er også helt nødvendig at opphavspersonene selv engasjerer seg i dette, ikke minst i en tid hvor det skjer store endringer innenfor produksjon og publisering av musikk og tekst.. Det gjelder både nasjonalt og globalt. De to feltene hvor jeg har en ganske stor produksjon er også de felter som kanskje hyppigst og mest langvarig blir utsatt for kopiering, nemlig tekster for barn til bruk i skolen og tekster som er skrevet for en religiøs sammenheng.»

I 1997 fikk Eyvind Skeie en spesiell utfordring av Bjørn Wegge, den gang informasjonssjef i Den Norske Santalmisjon.

Denne organisasjonen hadde nettopp begynt å se på et nytt misjonsfelt i Aserbajdsjan og hadde fått kontakt med mange sentrale personer innenfor kultur og vitenskap. Skeie ble med på en oppdagelsesreise til Aserbajdsjan og fikk senere være med på i sette i gang og gjennomføre mange interessante kunst- og kulturprosjekter i dette landet. På dukketeateret i Baku ble det oppført et stykke som Skeie skrev i samarbeid med den aserbajdsjanske regissøren og med støtte fra Utenriksdepartementet. Stykket het på Aserbajdsjansk «Odochland» det betyr Ildgutten (Askeladden på norsk). Det største kulturprosjektet var den arkeologiske dokumentasjonen og senere tilretteleggingen til museum av den gamle kirken i Kish. Dette prosjektet har som sitt utgangspunkt den gamle kaukasisk-albanske kirkehistorien og trekker linjer tilbake til kirkens aller første århundrer, selv om kirkebygget som sådant ikke er så gammelt (1000-1100).

Da Thor Heyerdahl ble interessert i de mulige historiske røtter for Snorres Odin-skikkelse, leste han med interesse Wegges bok om Odin-folket. Eyvind Skeie var med på Heyerdahl reise fra Baku til Tbilisi i Georgia i jakten på Odin.

«Jeg fikk vel bidra som en slags samtalepartner,» sier Skeie, «ikke minst var Thor interessert i det som skjedde i denne regionen i det første århundre etter Kristi fødsel. Dette tidsrommet var jo det samme som vi hadde interessert oss for i forbindelse med de eldste kristne misjonstradisjonene. Det som særlig står igjen for meg etter disse ti dagene i følge med Thor Heyerdahl er hans utrolige åpenhet og nysgjerrighet og hvor skjerpet han var i møte med mulige samtalepartnere og kilder. Vi diskuterte også ganske intenst hva som var det essensielle i religionen i forhold til den fellesreligiøse offertanken og til nestekjærligheten og hvor vi ville legge vekten i vår forståelse av kristendommens bidrag.»

Høsten 2003 ble kirken i Kish åpnet som et kaukasisk-albansk museum. I den forbindelse ble komponist Galib Mammadovs verk med libretto av Eyvind Skeie «Oratorium albanum» oppført av Aserbajdsjans symfoniorkester og operakoret i Baku. Vår 2003 ble verket Summerland / Sommerland av Galib og Eyvind Skeie oppført på norsk og engelsk i Norge, med Tord Gustavsens trio og to solister. Høsten 2002 ble verket «Drømmenes fjell», også det av Galib og Eyvind Skeie, oppført i Ulsteinvik. Det er et musikkspill som knytter an mot gamle legender fra den kaukasisk albanske kirketradisjonen.

Høsten 2003 fikk Eyvind Skeie, sammen med designer Klaus Krogh, i oppdrag å hjelpe Trygg Trafikk med denne organisasjonens kommunikasjon mot barn og barnefamilier.

«Dette passet meg veldig godt,» sier Eyvind Skeie, «i dette arbeidet fant jeg en mulighet til å føre videre både det jeg hadde gjort for NRK i forbindelse med fjernsynsprogrammer for barn og det jeg ellers hadde bedrevet av pedagogisk tilrettelagt massekommunikasjon for barn og barnefamilier.»

Sammen med Klaus Krogh opprettet Skeie selskapet IdeHospitalet AS, et selskap registrert i Århus hvor Krogh driver en grafisk designbedrift. Gjennom IdeHospitalet utviklet han så i tett samarbeid med fagseksjonen i Trygg Trafikk innholdet i Skolebarnas Trafikklubb (lansert i 2003) og i Barnas Trafikklubb (lansert i 2005). IdeHospitalet arbeider videre langs de samme linjer og er nå involvert i flere andre lignende prosjekter, for eksempel et kommunikasjonsprosjekt for Strømmestiftelsen med basis i Mali. Til dette prosjektet ble Papayafuglen skapt.

På en tur til Israel i 1996 ble Eyvind Skeie kjent med bildekunstneren Terje Grøstad fra Flatdal i Telemark og de to bestemte seg for å lage en huspostill bestående av nye grafiske trykk og en meditativ tekst for hver dag i året. Grøstad og Skeie har arbeidet jevnt og trutt med dette store prosjektet over flere år og boken ventes å utkomme våren 2007, på forlaget Nordisk Kirkekunst AS.

Det er stort å få arbeide tett sammen med en person som faktisk er 80 år gammel, men som fremdeles har sin skapende kraft fullt til stede, sier Eyvind Skeie. «Det gir håp om at kanskje jeg også kan få holde på ennå i mange år med alt det som gir meg så mye utfordring og glede.»

«Vann av klippen» utkom høsten 2007.

Samme år utgav Eyvind Skeie «316 salmer og sanger», med egne tekster, både eldre og helt nye. Til mange av salmene denne boken komponerte Skeie også melodier. «MIn kompositoriske metode har vært å synge melodiene frem sammen med teksten» skriver Eyvind Skeie i forordet til boken. Høsten 2007 reiste Skeie på en turné omkring i Norge og presenterte salmeboken sin på omkring 50 steder, fra Tromsø og hele kysten rundt til Oslo.

 

Jeg stenger døren

De siste årene har jeg tilbrakt en del tid i Egypt og får flere samarbeidspartnere i den koptiske kirke, gjennom Stefanusalliansen. Denne teksten er bygget over en bønn av pave Shenouda, som døde i 2012.

 

1 Jeg stenger døren i den mørke natt

og søker Jesus, han som er min skatt.

Jeg fyller natten med min gråt og bønn,

og ber til ham som er Guds egen Sønn.

 

2 Men hjertets dør er ikke stengt for deg,

du som har åpnet himlens port for meg.

Du skaper lys av mørke, liv av død,

og i det skjulte deler du min nød.

 

3 Ja, kom til meg i denne bitre stund

og la meg høre ordet fra din munn,

men si det mildt, for natten er så stor,

og jeg har ingen hjelper her på jord.

 

3 Du er mitt barn, hva mere kan jeg si?

Jeg tok din skyld og du skal være fri.

Jeg er i lyset bak den dunkle sky.

Jeg er i natten og det bleke gry.

 

Fritt etter en bønn av pave Shenouda

Eyvind Skeie 2013