Dataismen som religion og paradoks

De siste ukene har jeg lest «Homo deus» av Yuval Noah Harari. Tankevekkende, utfordrende og interessant, ikke minst i et religiøst perspektiv. Harari skriver innsiktsfullt om det han også benevner som en ny religion, dataismen. Denne nye religionen beskriver han slik: Dataismen begynte i likhet med kapitalismen som en nøytral vitenskapelig teori, men har nå mutert til en  religion som hevder å kunne bestemme hva som er rett og galt. Denne nye religionens høyeste verdi er informasjonsflyt. Ifølge dataismen er ikke menneskelige erfaringer hellige, og Homo sapiens er ikke skapelsens høydepunkt eller en forløper for en fremtidig Homo deus. Mennesker er bare redskaper for frembringelsen av «alle tings internett», som etter hvert kan spre seg utover fra planeten Jorden til det dekker hele galaksen og universet. Dette kosmiske, databehandlende systemet vil bli som Gud. Det vil være overalt og kontrollere alt, og menneskets skjebne er å smelte sammen med det. (Harari, side 335).

Det vil føre altfor langt å komme inn på hvordan Harari forklarer og argumenterer omkring dataismen som religion. Ordet transhumanisme finnes ikke i denne bokens vokabular. Harari flytter perspektivet forbi det menneskelige og over til nettverket, algoritmene og mønstrene i den kosmiske informasjonsflyten, som mest av alt kan minne om hvordan man i tidligere århundrer tenkte om Guds allvitenhet og allmakt.

Et perspektivrikt paradoks i dette:

Vi er i våre samfunn opptatt av opphavsrett og beskyttelse av private opplysninger på nettet. Menneskets integritet skal beskyttes. Det er en verdi vi fremdeles er enige om, de fleste av oss. Men samtidig gir gratis vi bort enorme mengder opplysninger og data om oss selv, slik det blant annet skjer på sosiale medier som Facebook, og gjennom våre søk på internett, normalt ved bruk av Google. Harari påviser i sin bok hvordan algoritmer som er fremskapt av mennesker og organisasjoner i fellesskap nå på en upersonlige plattform allerede er i stand til å analysere denne informasjonsflyten på en slik måte at det går an å frembringe ytterst detaljerte profiler om hver enkelt av oss, ikke bare om det vi liker og det vi har gjort gjennom dagen, men også slikt som går på preferanser, helse, sikkerhet, sosial plassering, økonomi og annet. Tilgangen til denne informasjonen gir vi fra oss gratis til store, internasjonale selskaper, samtidig som vi – gjennom politiske myndigheter og opphavsrettslige organisasjoner – fremdeles prøver å beskytte oss selv og andre.

Harari påpeker at dataismens grunnleggende verdi er at informasjonsstrømmen skal strømme fritt. I denne friheten ligger det noe overpersonlig, det er algoritmene som styrer, ikke en regjering, en organisasjon eller bestemte mennesker. Dette er ikke et skremmende fremtidsbilde, men allerede aktuell nåtid. Vi har gitt denne makten fra oss, og politiske myndigheter er alt for sent ute til å stanse informasjonsflyten og hvordan algoritmene (analysen av mønstrene i informasjonsflyten) behandler den.

Finnes det da rom for humanisme i dataismen? Finnes det respekt for enkeltmenneskets integritet? Er det lenger mulig å tenke seg et menneske med fri vilje? Hvordan kan det være mulig at vi mennesker på den ene siden beskytter oss selv og våre personlige uttrykk fra å bli en del av informasjonsflyten, samtidig som vi deltar i den av hjertens lyst?

ps:

Dette innlegget legger jeg ut på mitt personlige nettsted, med link til Facebook. Dermed gjør jeg akkurat det jeg her har beskrevet. Jeg deltar i den frie informasjonsflyten, på godt og vondt. Men hva annet kan jeg gjøre?

 

Tekstarbeid i kirken

I forbindelse med feriebetont reise vil jeg ikke legge ut en refleksjon i form av onsdagsbrev på noen uker. Deler herved en litt mer omfattende refleksjon om tekstarbeid i kirken. Det er en redigert versjon jeg skrev til en journalist i forbindelse med et intervju for en tid siden. Refleksjonen har også som sin bakrunn  at jeg har skrevet nettbasert Tekstverkstedet i over tre år, med sikte på forkynnere og samtalegrupper som vil gå litt dypere inn i søndagens tekster (ligger i Appstore og på Google Play). Les gjerne dette og ta det med i deres egne refleksjoner!

Søndagens preken

Søndagens preken tjener mange formål. Den skal være menighetens viktigste kilde til kristen kunnskap, inspirasjon og fordypelse, samtidig som den også har en redaksjonell funksjon. Den er, i sitt vesen, offentlig. Fra prekestolen skal menneskene i kulturen og samfunnet kunne høre et budskap som formidler en kristen tro og livstolkning inn i vår egen situasjon og samtid.

Relevans som problem

En av kirkens store utfordringer og fristelser i dag handler om relevans, eller om hvordan kirken skal bli oppfattet som aktuell. I jakten på relevans og aktualitet skjer det ikke sjelden at prekenen forfaller til å bli en form for vennligsinnet kommentar til noe av det som skjer i tiden eller øyeblikket. Det er også en fare at preken begrunner kirkens relevans sosialt, politisk eller ut fra diverse mer eller mindre viktige ”formål”. Hører vi på morgenandakten i NRK, får vi mange eksempler på dette. Det er ytterst sjelden at Jesu navn nevnes. De fleste andakter er blitt redusert til hyggelige betraktninger om livet i sin alminnelighet eller små noveller fra livet.

Prekenens innhold

Det er også en tendens til at prekenen tømmes for innhold på andre måter. Det er grunn til å spørre om forkynnelsens og forkynnerens rolle i gudstjenesten. Mange prester (kanskje de fleste?) står ikke lenger på prekestolen, men har funnet seg en annen plass, hvor de sikkert selv mener at de kommer nærmere menigheten og får frem at presten ikke er så forskjellig fra alle andre. Det er grunn til å stille spørsmål ved denne nedtoning av prestens rolle som forkynner, eller som pastor og hyrde for flokken av troende og som en autoritativ røst i samtiden. Jeg ønsker at presten/forkynneren på nytt skal installere seg på prekestolen og søke etter budskapets tyngde i dagens profil og tekster.

Prekenens begrunnelse

Det er grunn til å spørre om hva som er prekenens begrunnelse og spiss. Dette kan neppe være noe annet enn Jesu ord i misjonsbefalingen og hans utsendelse av apostlene. Det er budskapet om Jesus Kristus som er kirkens grunn til å eksistere. For min del mener jeg da hele det bibelske budskapet om Jesus Kristus, og gjerne slik det også er fremstilt i den Nikenske trosbekjennelsen, fra hans opphav hos Faderen før alle tider, hans medvirkning i skapelsen, gjennom hans fødsel, liv, død, oppstandelse og himmelfart og frem til han kommer tilbake for å dømme levende og døde, før Gud skal bli alt i alle. På alle disse punktene av trosbekjennelsen ligger det store arsenaler av tanker og motiver, og disse avspeiles i kirkeårets tekster på forskjellige måter. Også prekenen må reflektere dette. Og denne refleksjonen krever at forkynnerne strever med bibeltekstene og prøver å hente ut av dem det som er denne aktuelle søndagens inntrengende budskap om Jesus Kristus.

En røst blant mange

I den postmoderne virkeligheten er kirkens røst en blant mange røster på det åpne livssynstorget. Det finnes mange religioner, tradisjoner og impulser som har stor innlevelse og dybde. Utfordringen for den kristne forkynneren er å kunne formulere den kristne tro med tilsvarende dybde, skarphet og hengivelse. Dette krever et grundig tekstarbeid av forkynnerne og en hengivelse, både til det som er overlevert gjennom århundrene og i den enkeltes åndelige liv.

Et ettergivende gudsbilde

Vi er alle redde for det vi kan kalle for den autoritære kristendommen og kirken. I en tid hvor kirken søker etter relevans og hvor vi ønsker å svare på menneskenes lengsler, er vi utsatt for en stor fare: Vi kan komme til å formidle et ettergivende gudsbilde. Det er forståelig at vi gjør dette, som en protest mot tidligere tiders autoritære gudsbilde. Mye kristen forkynnelse i dag kretser om mennesket i seg selv og om hvordan Jesus kommer som en venn og hjelper, trøster, forstår og kanskje også forløser oss mennesker. Men det Jesusbildet – eller den kristusvisjonen – som finnes i bibeltekstene har også mange andre sider.

Inkarnasjonens sentrale plass

Kjernen i det kristne budskap kan vi finne hos evangelisten Johannes. Han sier at ingen har noensinne sett Gud, men at Sønnen, som er i Faderens favn, har vist oss hvem Gud er. En kristen preken kan dermed ikke snakke om menneskets lengsel uten å kontrastere dette med forkynnelsen av Kristus, det vi kaller inkarnasjonen, at den eneste sikre vei til gudsforståelse og gudstro går om Jesus Kristus. Dette savnes ofte i forkynnelsen. Svært ofte blir preken en moralsk oppfordring og en kretsing omkring menneskelige erfaringer og relasjoner, men uten det befriende kristusperspektivet. Det er mange som kan si noe fornuftig om menneskelige relasjoner, om speiling og sårbarhet. Men det er bare kirken som kan si noe om det som kommer utenfra, åpenbaringen i Kristus.

Sammenhengen i Bibelen

Hver søndag har tre bibeltekster. Av og til lurer jeg på om vi teologer har fått med oss nok tolkningsforståelse til å se disse tre bibeltekstene i sammenheng. Vi trenger mer frimodighet på dette, slik at vi kan motarbeide tendensen til å rive bibelmaterialet fra hverandre i ulike forfattere og redaksjonelle profiler. For min del finner jeg hjelp til dette i kirkens lange tolkningshistorie, helt tilbake til oldkirken. Jeg er ingen fundamentalist i tradisjonell forstand, men mener likevel at Bibelen, Det gamle og Det nye testamente har en stemme. Under alle fortellinger, bønner, refleksjoner og metaforer befinner det seg en dirrende bevissthet om Jesus Kristus som løftets Sønn, Messias. Uten en slik forståelse blir det meningsløst å lese tre forskjellige bibeltekster i gudstjenesten. Dette prøver jeg å arbeide med på en kreativ måte. Det er utfordrende, men spennende. For meg virker det mye mer fornuftig å dykke inn i de bibelske skriftene enn å finne opp mange eksempler og forklaringer fra vår egen verden, med fare for at det blir både haltende og platt.

Bibelens verdensbilde(r)

Det er ikke til å komme fra at spørsmålet om Bibelens verdensbilde, eller verdensbilder, og vårt eget verdensbilde, eller verdensbilder, er utfordrende. Men det er også spennende! Jeg finner hjelp i tanken på at guddommen, slik Gud blir presentert i skriftmaterialet, er utenfor alt det skapte, samtidig som vi også kan ane og fornemme at Gud er i og innenfor. Dette er paradoksalt. Men i en tid hvor vi har fått helt ny kunnskap om rammene for vårt fysiske univers, som både er i balanse og utvider seg, blir det helt umulig å opprettholde det verdensbildet som gir seg til kjenne i skapelsesfortellingene, for eksempel. For meg blir det en spennende kontrast mellom det gåtefulle med Gud – og inkarnasjonens strålende lys som samler seg om Kristus. Det er dette strålende lyset som skal komme frem i kirkens preken. Her er det mye som er uavklart. Vi må prøve å komme inn på dette og tilrettelegge det slik at det kan løftes frem i en preken. Jeg gjør det på min måte, og så kan andre ta det videre på sin.

Jesu oppstandelse

Et avgjørende punkt dreier seg om Jesu oppstandelse. For meg representerer Jesu oppstandelse det virkelige krysningspunktet mellom vårt jordiske univers og det andre, det vi fremdeles kan kalle himmelen, gudsdimensjonen og vårt kristne håp. Det som skjer med Jesus, er at hans jordiske kropp blir forvandlet og går inn i den andre dimensjonen. For min del tenker jeg det slik: Jesus går inn i det uskapte lyset, det som ikke tilhører vår verdensordning, det som er fra Gud, lyset fra evighet av og som består når vårt fysiske univers har brutt sammen. Jeg mener at enhver kristen preken må være en oppstandelsespreken. Den må ha i seg noe av det uskapte lyset, av det som er helt annerledes og som kommer fra Gud. Uten oppstandelsen blir Jesu lidelse og hans død på korset ikke noe annet enn en jordisk hendelse med tragisk utgang. Men når denne ene kroppen, Jesu kropp, tas ut av kretsløpet og forenes med det uskapte lyset, med Gud, da har hele vår virkelighet fått en ny hensikt og en ny tolkningsramme. Det er denne tolkningsrammen prekenen skal gi.

 

 

Å miste språket

Onsdagsbrevet i dag må inneholde en tekst jeg har lagt ut her før, knyttet til den vonde erfaring som det er å være vitne til at et medmenneske, og kanskje en elsket person, mister sitt språk og sakte glir inn i en språkløs verden. I går snakket jeg litt om dette, og om annet, i Holmen kirke. Jeg leste disse ordene og lovet å legge dem ut på hjemmesiden, så de som vil kan laste dem ned. I går var jeg også på besøk hos min samarbeidspartner gjennom mange år, Sigvald Tveit. Han har kommet ganske langt på sin reise inn i det språkløse. Men i går hadde vi god kontakt, vi sang og samtalte, jeg med mitt hverdagsspråk og Sigvald med sin oppmerksomhet og sin korte bekreftelse. I går ringte vi også til noen av hans gamle venner, og det ble en god og ekte kommunikasjon, via telefonen. Da min egen far mistet deler av språket en tid før han døde, tenkte jeg dette: Kanskje var det slik at han mistet sitt  jordiske språk fordi han snart skulle lære seg det nye språket, det som tales blant dem som er hos Gud? Ja, slik kan det være. Vi mister våre jordiske bånd, vårt språk og våre bindinger. Ytre sett er det tragisk. Men det er også et element av håp og befrielse i det. Det er  en del av vår reise mot lyset og mot Gud.

Jeg satt visst her og tok en hvil

 Jeg satt visst her og tok en hvil, så våknet jeg og så ditt smil

i dette hus hvor våre liv er gjemt. Så hvitt og stort og tomt det er,

og du og jeg er sammen her, men navnet ditt har jeg dessverre glemt.

Det er så rart å kjenne på når dagen langsomt dør:

Jeg elsker deg fremdeles, slik som før.

 

Du viser meg et albumblad, så flott jeg er, så ung og glad,

men kan du si meg når og hvor det var? Var det vårt bryllup? Tenk at jeg

har glemt at jeg sa ja til deg, og at du sikkert også gav ditt svar.

Men du må ikke tvile på, om min erindring dør,

jeg elsker deg fremdeles, slik som før.

 

Hvor mange var vi i vårt hjem, det var vel fire eller fem,

og var jeg flink som ektemann og far? Ja, kan du si om våre små

er voksne og foreldre nå, og syntes de at jeg var snill og rar?

Du snur deg bort og gråter visst, som bak et dunkelt slør,

jeg elsker deg fremdeles, slik som før.

 

Lysets krets blir stadig mindre,

noen låser av mitt indre,

men i denne skumringstime

takker jeg for stort og smått,

alt du gav meg var så godt!

 

Det er en tåre på ditt kinn, du prøver visst å trenge inn

bak denne dis av glemsel i min sjel. Du rører sakte ved min arm.

Din hånd den kjennes lett og varm og for en liten stund er verden hel.

Så blir det tomt og hvitt igjen, jeg fryser og det snør,

men elsker deg fremdeles, slik som før.

© Eyvind Skeie 2011

 

Apostelen Peters kall

Man har etter hvert en del filer i sitt digitale arkiv. Av og til, under søking på noe annet, dukker det opp en tekstfil som man nesten hadde glemt at man i sin tid hadde befatning med. Herved deler jeg noen linjer om apostelen Peters kall. Disse ordene skrev jeg en eller annen gang mellom 1976 og 2000, da jeg var prest i Tromsø og hadde en del kontakt med Børre Knudsen. Vi leste Bibelen sammen, reflekterte og diskuterte og delte også noen tekster fra tid til annen. Jeg antar at jeg sendte denne teksten til Børre, men siden har det ikke skjedd så mye med den. Dog har den overlevd mange skifter av digitale lagringsmedier. En gang skal jeg drive litt arkeologi i mitt dataminne, i håp om finne et  gullkorn blant all den gråsteinen som jeg har lagret i tidens løp. God dag!

Vi kastet garnene. Han sa vi skulle.

Og da vi drog dem, var de ganske fulle.

Han åpnet dypet i min fiskersjel

og av dens mørke sprang det frem en kilde

som ble et hav til sist, et mektig bilde

av fisk og båter, gjennomlyst av angst

for ham som gav oss denne fiskefangst.

 

Jeg falt på kne og hørte at jeg skrek:

Gå fra meg, Herre, i min dype skam!

Men lyset steg og garnet ville revne,

mens bildet vokste over sans og evne:

Jeg så Guds menighet på jord bli til

og stige frem i Ånd og kraft og ild.

Da stod jeg opp og fulgte siden ham.

 

© Eyvind Skeie

 

 

Korsets kraft

Fra Anafora, Egypt

Disse siste dagene har jeg tenkt en del på korset. Har det lenger noen plass i kirkens forkynnelse og i vår kristne tro og praksis? Jeg merker meg at Marcus Borg i sin bok (Gjenoppdag kristendommen) mener at den tradisjonelle måten å se Jesu død og soning på forvrenger hva kristendommen handler om. Jeg har også lagt merke til den store forlegenhet som hersker på dette området. Det er faktisk nesten ingen som snakker om korset lenger, og om Jesu blod som en soning for våre og verdens synder.

Jeg kjenner det hos meg selv også. Det er vanskelig å snakke om dette, enda mer utfordrende å forkynne det som et befriende budskap.

Så leser jeg et brev fra apostelens Paulus, opprinnelig skrevet til menigheten i Korint. Han skriver at han er utsendt av Kristus for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg tenker at jeg må bruke mye tid på dette, å meditere over ordene fra Paulus om at Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg spør meg om det var dette vi skulle bruke tid på, fremfor å lete etter alle mulige og umulige måter ved hvilke vi vil bevise kristendommens ekthet og troens gyldighet i verden.

Til menigheten i Korint sier Paulus at han ikke kom med fremragende talekunst eller visdom. Det var ikke slik han ville forkynne Guds mysterium. Han hadde nemlig bestemt seg for at han ikke ville vite av noe annet blant dem enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Dette gjorde ikke apostelen til en kraftfull forkynner med overtalende evner. Tvert om beskriver han seg selv som svak, redd og skjelvende. Han forkynte ikke sitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. Det skjedde fordi deres tro ikke skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.

Det er min klare oppfatning at Paulus har noe å si oss i dag, enten vi er salmediktere, liturger, forkynnere, teologer eller studenter. Det er en kjerne vi må finne, ellers vil hele vårt kristne trosprosjekt smuldre opp og vår frimodighet gå til grunne. Det vi må finne, er korsets kraft. For jøder søker tegn, skriver Paulus, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.

Det er dette jeg har tenkt på de siste dagene, på Kristi kors og korsets kraft. I Romerbrevet har apostelen Paulus skrevet den setningen som skulle sende en stråle av lys inn i Martin Luthers plagede sinn: For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.

Jeg tenker for meg selv at de som unnlater å fordype seg i korsets mysterium, de forvrenger kristendommen. De mister rett og slett Guds kraft, og blir avhengige av å stole på sin egen. Det blir bønner av slike tanker. Ja, kanskje er det vårt fremste kall i denne tiden å være stille og vente, mens vi ber og håper at kraften skal åpenbare seg, den kraft som er i Kristi kors, han som gav sitt blod for oss og bar oss hjem til vår opprinnelse i Gud.

 

Den barmhjertige samaritan

Van Gogh, Den barmhjertige samaritan

Det sentrale poeng i fortellingen om den barmhjertige samaritan er ikke at vi skal identifisere stakkaren i grøften som vår neste. Poenget er helt omvendt, nemlig at den nedslåtte langs veien skal se oss som en neste. Vi skal være en neste, det er aktivt og ikke passivt, som jeg prøvde å få frem da jeg skrev en boktekst til Haraldsplass Sykehus i Bergen.

Det begynner ved at Jesus lar oss se.

Vi ser med øynene til samaritanen,

men og med øynene til ham som ligger

forlatt og skamslått, langs den travle veien.

 

Samaritanen tenker ikke straks:

Jeg er en neste, det er det jeg er.

Han stanser bare, det er slik han gjør,

og varsomt våger han seg meget nær.

 

Han merker i sitt eget, åpne hjerte

en underlig medlidenhet tre frem.

Så bøyer han seg ned mot den som lider

og renser mannens sår med vin og olje.

 

Den sårede som ved veien våkner langsomt.

Han kjenner myke hender over huden.

Så åpner han sitt blikk og ser forundret

et ansikt som er mildt og uten hardhet.

 

De hviler i hverandre disse to,

den sårede og han som bringer trøsten.

De hviler i hverandres blikk og ser

den Andre i en stor gjensidighet.

 

Og da, med ett, har mannen fått et svar,

et svar som og er vårt til alle tider

om vi er dem som trøster eller lider:

 

Hvem er han, han som kommer meg så nær

og gir meg hjelp når jeg er slått og såret?

Han er Min Neste. Det er det han er.

 

© Eyvind Skeie

 

Ansiktet til en engel

Tresnitt av Terje Grøstad, fra «Vann av klippen», bokverk av Terje Grøstad og Eyvind Skeie

Teksten er fra prekenutkast til Stefanusdagen i Tekstverkstedet.

Det er tid for å se seg i speilet, rette blikket mot oss selv. Hva ser vi?

De som så ansiktet til Stefanus måtte sammenligne dette ansiktet med ansiktet til en engel.

Vi kjenner ikke ansiktstrekkene til den unge Stefanus. Sannsynligvis så han ut som en hvilken som helst ung mann på denne tiden i den jødiske befolkningen. Men det var noe annet der i tillegg, noe som kom innenfra. Dette som kom innenfra hadde noe med besluttsomhet og hengivelse å gjøre. Stefanus stod for noe som var så viktig at han var villig til å ofre livet for det. Vi vet hva det var, troen på den oppstandne Jesus Kristus. Denne troen gjorde Stefanus lysende. Hans dødelige kropp var fylt av et håp som døden ikke kunne utslokke.

Alle vi som bekjenner troen på Jesus Kristus har tilgang på dette samme håpet.

Vi kan ikke forlange av oss selv at vi skal begynne å lyse på den samme måten som Stefanus gjorde i prøvens stund. Men vi kan be om at noe må begynne å skje med oss, at troen må få større plass i livet vårt, at Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne må flytte inn i kroppen vår, i sinn og hjerte, med sin nåde og sitt lys.

Når vi ser oss selv i speilet, ser vi et menneske, skapt i Guds bilde.

Men vi ser også noe mer: Vi ser noe av grunnen til at vi feirer jul. Vi ser inkarnasjonens hensikt, at Gud ble menneske for at det guddommelige lyset skulle finnes her i verden, i og mellom menneskene, med sin underfulle kraft.

Det er mange grunner til å tenke negativt om fremtiden for kirken og for kristenheten i verden, fra konsekvensen av forfølgelser og angrep til trusselen fra moderne materialisme, skepsis, latterliggjøring og vantro. Av og til spør vi oss selv og hverandre om hvordan det skal gå. Når passerer vi et punkt hvor under halvparten av den norske befolkning ikke lenger er medlem av en kristen menighet og kirke? Når vil en annen religion ha flere aktive tilhengere enn kristendommen? Hvor mange mennesker vil være preget av likegyldighet eller aktiv motstand mot religion i sin alminnelighet og kristendom i særdeleshet? Og hvordan vil det se ut på verdensbasis om noen år? Vil Europa være helt avkristnet? Hva vil fylle det religiøse tomrommet, islam eller den gudløse materialismen?

Vi har god grunn til å kjenne oss engstelige og maktesløse hvis vi følger disse tankene i deres konsekvenser. Hva kan vi gjøre for at fremtiden skal se annerledes ut?

Vi kan ikke gjøre annet enn å holde fast ved det som er vårt kall og vår bestemmelse. Det er å heve troens lys i verden. Vi er kalt til å følge Jesus, han som sender oss ut som sauer blant ulver.

I mange år har vi i Norge kunnet leve i det vi kan kalle for en kristen enhetskultur. Det har vært en bred, felles enighet om at kristen tro og tradisjon skulle prege samfunnslivet i hjem, skole og ellers i det offentlige rommet. Den tiden synes nå å gå mot slutten. Vi kan se for oss at det vil bli vanskeligere å bekjenne kristen tro i fremtiden.

Men troens lys skal fremdeles skinne. Det skal fremdeles være mennesker som følger Jesus. Det skal være mennesker som står oppreist og møter sine medmennesker med håp, tro og kjærlighet. Det skal fremdeles være noen som viser menneskene i kulturen at det går an å møte den vanskelige virkeligheten med noe som ligner ansiktet til en engel.

Kanskje dette skal være vår bønn i denne julehøytiden, fra Stefanusdagen og et stykke inn i det nye året. La oss be om å bli fylt av Jesu nærvær på en slik måte at vi får ansiktet til en engel.

 

Jomfruen og barnet

Fra Anafora, Egypt

Dette onsdagsbrevet blir det siste før julehøytiden. Jeg deler et dikt jeg skrev for en del år siden, knyttet til julemeditasjonene for orgel av Olivier Messiaen. Den første meditasjonen bærer tittelen «Jomfruen og barnet». Så er dere ønsket gode dager, med fred og fordypelse i menneskehetens dyre skatt og guddommens hellige mysterium.

Og det er natt i Betlehem

Han Den Ubeskyttede sover

i stallen har

hans allmektige hender grepet

om krybbens strå

og kjenner for første gang

noe av jord mot sin hud

 

Velsignet du Maria

Den Ubeskyttedes mor

Velsignet du som våker over ham

Velsignet din hånd som rører

ved Den Allmektiges panne

Velsignet din munn som kysser

Den Ubeskyttedes øyne

 

Og det er natt over jorden

Den vergeløse sover

Men også de som forfølger ham

også torturister og drapsmenn

har sin søvn i jordens natt

Også de er vergeløse

Også de deler i søvnen

jordens eldgamle drømmer

om freden og om paradiset

 

Velsignet du Maria

du som våker over den vergeløse

Velsignet du som bærer paradiset til verden

Velsignet ditt hjerte som blør

for Den Ubeskyttede

 

Hod fast denne time

holde fast denne stund

Bær for alltid denne fødsel med deg:

Den Ubeskyttedes fødsel

Den vergeløses inntreden i verden

 

Maria

du vergeløses mor

Maria

du menneskelighetens ansikt

Maria

du hvis sjel skal gjennombores

Du som skal overgi din drøm

til  dem som piner

 

Maria

for våre nakne ansikters skyld

priser vi deg

Du som føder lys

når det er natt på jorden

 

Den allmektiges hender

griper om krybbens strå

holder alle menneskers liv

i et spedbarns faste grep

Bærer oss

mot fullbyrdelsen

 

Her er alle tings begynnelse

Her er alle tiders ende

Her blomstrer paradiset

Her slår livets tre rot

Han som troner i himmelen

har gjort jorden til sin bolig

 

Maria smiler

Og jordens natt går endelig

mot morgen

 

© Eyvind Skeie

Ord og hellig skrift

Som kirkelig språkbruker med salmer, dikt, bønner og prekentekster har jeg tenkt på hvordan jeg bruker ord og ordbilder i et kjønnsperspektiv. Et viktig personlig utgangspunkt har vært at de bibelske skriftene står i en særstilling som best kan oppsummeres med ordene i 1. Korinter 1,3: For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv hadde tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene.

For meg betyr dette at mine ords gyldighet som uttrykk for kristen tro og erkjennelse har å gjøre med hvordan de klinger sammen med ord og ordbilder i Det gamle og Det nye testamente. Jeg er ingen fundamentalist, men mener likevel at Skriftens ord er helt fundamentale, både for Jesu selvforståelse og vår forståelse av ham. Jeg ser det slik at det grunnleggende gudsmysteriet er beskyttet av samspillet mellom profeti og oppfyllelse i Skriftens to testamenter. Der har min tro sin mulighet til å bli preget og styrket, enten det gjelder selve guddommen (Gud) eller guddommens tre personer, Fader, Sønn og Ånd.

For meg blir det da slik at jeg så langt som det er mulig aldri bruker det personlige pronomen han om Gud. Det gjelder i alle typer tekster. Dette er det mulig å gjøre dersom man har bevissthet omkring det. I mine eldre salmetekster er det ikke alltid slik, men i de senere årene er det ganske konsekvent gjennomført.

Når det så gjelder de tre personene i treenigheten, Fader, Sønn og Ånd, forholder det seg annerledes. Personlige pronomener hører personer til.

Jeg ser ikke på Jesu bønn til sin himmelske Far som metaforisk ordbruk, men som et hjerteforhold mellom de to personene, Faderen og Sønnen. I bønnen er det en person som ber til, eller taler med, en annen person.

Når det gjelder Ånden innrømmer jeg at jeg har et problem med språkbruken. Skal det personlige pronomen her være feminint eller maskulint? Jeg prøver foreløpig å unngå både hunkjønn og hankjønn, av språklige og teologiske grunner. Det er så langt min forståelse rekker.

Jeg er kritisk til å erstatte den trinitariske formuleringen Fader, Sønn og Ånd med Skaper, Befrier og Livgiver. Så langt jeg kan se, er det ikke en dypere forståelse av guddommens tre personer som har skapt den nye formuleringen, men kjønnspolitiske aspekter. De tre ny-ordene innebærer heller en reduksjon av det som ligger i de klassiske formuleringene. Faderen er mer enn skaper, Sønnen er mer enn befrier og Ånden er absolutt mye mer enn livgiver. Dette forhindrer ikke at jeg av og til kan bruke ord som skaper, befrier og livgiver i poesi og forkynnelse.

I kirkens liturgi står vi oss likevel best når vi beholder de klassiske formuleringene og lar dem åpne seg med alle århundrers tilbedelse og refleksjon.

Det er en selvfølge at språket, som en menneskelig konstruksjon, avspeiler våre jordiske fenomener og sosiale (makt)forhold, så vel som vår menneskelige kompetanse knyttet til sansing, følelse, abstraksjon og refleksjon. Men dette behøver ikke å føre til at språklig destruksjon er et gode som hjelper oss nærmere en frigjørende erfaring av oss selv og Gud. Nye ord kan tildekke like mye som gamle.

Når det er sagt, mener jeg absolutt at det i Bibelen finnes metaforer som har en feminin assosiasjonsklang.  Disse hører hjemme i poesien og bønnespråket. Men de innebærer ikke at jeg vil kalle Gud for hun eller mor. Det er helt fremmed for meg. Om noen finner på å omskrive Jesu bønn til Gud, vår Far, til en bønn som er rettet mot Gud, vår Mor, mener jeg at vi har beveget oss bort fra selve gudsforestillingen i vår egen tro. Men jeg synger gjerne om modersvingen, sammen med Lina Sandell. Her må vi finne takt og tone i vårt eget språk.

Vi er henvist til å møte Gud i språket, ikke hinsides ordene. Det er vel nettopp det som ligger i inkarnasjonen, at Ordet blir menneske. Forholdet mellom Kristus og Skriften er kanskje troens aller dypeste mysterium.

For min del vil jeg fortsette som en kritisk språkbruker, med dyp respekt for hvordan gudsåpenbaringen ble gitt oss gjennom det jeg fremdeles omtaler som Den hellige skrift. For meg er Skriften hellig fordi den er min eneste sikre vei til kristen tro, refleksjon, meditasjon og erkjennelse.

 

Å gi troen videre

Det skal ha skjedd en endring i foreldres rolle når det gjelder trospåvirkning av barn, fra bastante svar til åpen undring. Denne endringen samsvarer ganske godt med det som også kommer frem i småbarnspedagogikken hvor den voksne i større grad blir forstått som barnets medvandrer. At den voksne blir forstått som medvandrer har også å gjøre med et mer avklaret syn på barnet som subjekt, også etisk og religiøst. I pedagogisk sammenheng og faktisk også i lovverket kan vi samle denne barnets nye status under overskriften barnets medvirkning. Barnets medvirkning har et dypt alvorlig innhold som grunnleggende nettopp handler om at barnet er et eget subjekt med sin egen aura av rettigheter og respekt.

Men dette medfører selvfølgelig ikke at den voksne blir fratatt sitt ansvar når det gjelder barnets modning, som vi i et tidligere regime ville kalle oppdragelse. Det er fremdeles et ansvar for foreldrene å skape et miljø for barnets modning og vekst, også på det religiøse området. Den voksne kan aldri frita seg selv fra dette ansvaret. Spørsmålet blir hvordan et slikt ansvar best kan utfolde seg også med hensyn til barnets religiøse modning og innenfor den religiøse tradisjon som foreldrene kjenner som sin egen.

Dette retter ikke bare søkelyset mot foreldrenes religiøse tankeverden, men mot hele det livsmiljø som barnet vokser opp og modnes i. Det blir snakk om foreldrenes religiøse praksis og barnets livsmiljø i mange dimensjoner.

For noen år siden skrev jeg denne lille boken ”Mellom undring og tro”, med undertittelen ”Barnets vekst og modning”. I denne boken forsøkte jeg å si noe meningsfullt om foreldreansvaret med basis i de syv religiøse dimensjonene som Ninian Smart (1927-2001) har beskrevet. Disse dimensjonene gjenga jeg i boken på denne måten:

Gjentakelsen (Ritualet)

Opplevelsen (Erfaringen)

Fortellingen (Den mytologiske)

Tanken (Den læremessige og begrepsmessige)

Handlingen (Den etiske, konsekvensen)

Fellesskapet (Den sosiale eller institusjonelle)

Hellig tid og sted (Den materielle, estetiske, objekter, bygg og så videre)

Barnets religiøse jeg må bli stimulert i alle disse dimensjonene, og på forskjellig vis på ulike modenhetstrinn. Dette burde foreldre ha mye mer kunnskap om. Kirkens trosopplærene burde mer frimodig undervise foreldrene og andre voksenpersoner om disse dimensjonene og gi dem frimodighet til å skape et miljø som stimulerer barnet bredt. Det går også an å kombinere flere av dimensjonene, for eksempel ved å lage små ritualer, tenne lys, holde hender, være stille, lytte til fortellingene, be, snakke om konsekvenser og så videre.

Dimensjonene tilhører det felles menneskelige. Nå trenger vi en høyere bevissthet omkring hvordan de kan fylles med kristen tro og tradisjon. Da er det ikke nok med åpen undring. Foreldrene må få hjelp til å fylle hele det formatet som de syv dimensjonene representerer med kristen tro og tradisjon, samtidig som respekten for barnet som subjekt opprettholdes tydelig og klart. Men er det mulig å skape et slikt åndelig vekstmiljø for barnet? Svaret er ja.