Språket om Gud

Hvordan taler vi om Gud? Jeg la i går ut noen tanker kn yttet til «Jesu blod». Åste Dokka skriver klokt i Vårt Land i dag, og mener at jeg kan ha glemt at frelse har noe med frigjøring å gjøre. Det må jeg tenke over. Men jeg tenker også over hvordan vi egentlig taler om Gud. Hele livet mitt, fra jeg begynte å skrive salmetekster og bønner, har jeg strevet med dette, å finne et gyldig språk som fører inn i det kristne trosmysteriet. Noen ganger har jeg vært nær de klassiske formuleringene og det språklige universet i Bibelens to deler, Det gamle og Det nye testamente. Andre ganger har jeg vært forholdsvis langt unna. Jeg har fått ros og ris om hverandre, og det er greit. Det viktige er at vi som formulerer trosutsagn i salmer, prekener og bønner hele tiden reflekterer over språkets muligheter og det motsatte. Noe kan sies. Noen må det ties om. Likevel er ikke troen ordløs. Den har et innhold som både klinger inn mot vår menneskelige erfaring og fortellingen om Jesus, slik den åpnes for oss, både hos evangelistene, i brevlitteraturen – og de hele det veldige kosmos av profeti og kultus som vi finner i Det gamle testamente. Alt er og må være «etter Skriftene», som Paulus sier. At Jesus gir sitt blod, får sin dimensjon av frelse fordi det skjedde etter Skriftene. Også hans oppstandelse henter sin mening fra dette, den skjedde etter Skriftene. Det går altså ikke an å holde en preken som kun tar utgangspunkt i den menneskelige erfaring. Prekenen må også hente sitt språk, sine ordbilder og sine tolkningsnøkler, fra Skriftene. Det er jo også et godt protestantisk prinsipp. I «Jesu syv fødsler», som kom ut for noen år siden, prøver jeg å lete etter noen brennpunkter. Herved et dikt fra denne boken, om kalken og blodet.

 

GRAL

Nå trer jeg atter inn i katedralen.

Men alt er nakent her. Den ligger øde.

Et stort og mektig rom som bare venter

på å bli fylt av åndepust kanhende,

av den berøring som beveger alt.

 

Da ser jeg kalken, den som bærer vinen.

Den er plassert på alteret i koret

og samler all erindringskraft i kosmos.

Det jorden minnes og det engler så

er helt og fullt til stede her og nå.

 

Det er Hans blod!

Jeg kneler taus for gralen

mens sangen toner gjennom katedralen.

 

© Eyvind Skeie, fra «Jesu syv fødsler»

Jesu blod

En prestevenn gav på Facebook uttrykk for at han har sterke reservasjoner mot ordparet «Jesu blod». Disse ordene har jeg brukt i flere salmer, og i min forkynnelse ellers, i skrift og tale. Men jeg kan forstå denne reservasjonen. Setter mine refleksjoner her, som et eget tema, fordi det er noe her som jeg tror vi skal tenke over.

Jeg kan forstå dine reservasjoner, rent estetisk.

Men vi kan jo ikke komme bort fra at Jesu blod, alene, er ytterst sentralt hos Paulus, og uten at det alltid er direkte sakramentalt i konteksten.

Hele den gammeltestamentlige offertjenesten var en temmelig blodig affære.

Det er jo denne Jesus trer inn i ved å gi sitt blod på Golgata.

Kan vi egentlig snakke om (Guds) kjærlighet uten samtidig å referere til Jesu blod?

Det strider også i mot min «forfinede» religiøse dannelse og den tidlige religionsfenomenologiske tanke om at de primitive offer- og blodreligionene står langt under kristendommen, som har en høyverdig etikk og estetikk, og så videre.

Men i bunn og grunn er kristendommen vel også en primitiv religion, og ordene om Jesu død, hans offerhandling og hans blod hører til i dette primitive «bunnlaget» i kristendommen, det samme gjør også nattverden, med ordene «Dette er Jesu blod». Det er jo dette vi sier, og du har sagt så mange ganger i din prestetjeneste ved alteret.

Vi klapper ikke nattverdgjestene på hodet og sier: «Gud er kjærlighet og lykke til!».

Til syvende og sist: Trenger ikke vi mennesker en Gud som gir «sitt blod for oss»? Hva har vi ellers å feste vår tro på? Nå svarte jeg helt ærlig, fordi du var åpen og ærlig. Hilsen Eyvind

På tidens torg, første vers av en ny salme til reformasjonsjubileet

Min korte artikkel i Agenda:316 har hatt over 7000 treff her på nettstedet. Samtidig har Vårt Land fulgt dette opp, og særlig det med morgenandakten i NRK.

I sin tid var jeg også med i en referansegruppe for andakter i NRK, og jeg kjenner nokså godt til de mange hensyn og redaksjonelle vurderinger som hører med i den sammenhengen. Det er utfordrende og komplisert.

Om jeg skal si ganske kort hva som var og er mitt anliggende i det jeg skrev i Agenda 3:16, er det knyttet til hva vi sier om Jesus Kristus. Svært ofte brukes Jesus som en illustrasjon og et eksempel på det gode, eller menneskets og/eller kjærlighetens iboende kraft. Det er sjelden vi hører en andakt eller preken som utfolder hele det store felt som vi i teologien kaller kristologi, som er en del av den teologiske dogmatikken, eller kirkens dogma, helt tilbake til urkirken og oldkirken.

Når det som sies skal ha  menneskelige erfaringer som sin klangbunn og aller helst en historie som er personlig eller i det minste har human touch, da må man med nødvendighet ofte tone ned dette andre. Alle vi som forkynner kjenner til dette som et dilemma. Noen ganger lykkes vi med å bygge inn de teologiske dybdedimensjonene, andre ganger ikke.

Til reformasjonsjubileet som skal feires i Bergen kommende helg, har jeg skrevet en ny salmetekst knyttet til det jeg opplever er kraftfeltet i vår reformatoriske arv.

Jeg kan ikke offentliggjøre denne salmeteksten nå, men tillater meg likevel å sette det første verset her:

Stig frem, Guds folk, på tidens torg,

forkynn at Gud er god,

for ennå gjelder Jesu død

og kraften i hans blod!

Gi opp ditt mismot og din tvil,

du lever under nådens smil

i Jesu Kristi navn.

Det er i grunnen dette jeg mener må komme bedre frem, uansett hvor vanskelig det er å gjøre det innenfor de retoriske idealer som vår erfaringsbaserte og individualiserte tidsalder gir oss.

Når jeg skrev at det tales for lite om Jesus, var det dette motivet jeg hadde i tankene.

Kirkens forkynnelse

Vårt Land har i dag referert noe jeg skrev til magasinet Agenda 3.16. Ettersom ikke alle leser Vårt Land, og jeg faktisk sa noe mer enn avisen refererer, legger jeg hele artikkelen her.

 

Hvem skal vi gå til?

Av Eyvind Skeie

På et visst tidspunkt oppstod det en krise mellom Jesus og hans etterfølgere. Det står i evangeliet at mange av disiplene trakk seg unna og ikke lenger gikk omkring sammen med ham (Johannes 6, 63-69).

De som trakk seg unna må ha tilhørt en større krets enn de tolv. I hvert fall spør Jesus de tolv om også de vil gå bort. Det er da Peter svarer: ”Herre, hvem skal vi går til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Det siste halvåret har det vært mange diskusjoner i det offentlige rom om hvem Jesus er. Mest kjent er teaterforestillingen ”Etterlyst : Jesus” på Det norske teatret.

Kirkelige statistikker kan fortelle om mange utmeldelser fra kirken. Det prosentvise antall mennesker som sier at de tror på Gud er også fallende.

Om jeg som skriver dette får føye til noe for egen regning, er det også påfallende mye forkynnelse i offentlige medier hvor Jesu navn knapt nevnes, og hvis det nevnes er som oftest bare enkelte sider ved Jesus som løftes frem. Meget sjelden hører vi om Guds Sønn fra evighet av, han som er født før alle tider, som ble unnfanget ved jomfru Maria og led, døde og oppstod for vår skyld og til vår frelse.

Det foregår en nødvendig dialog mellom kristendommen og islam i kultur og samfunn. I denne dialogen forsøker man fra begge sider å finne frem til noe som er felles. Noen ganger trekkes det frem at fortellingen om Jesu fødsel finnes både i Bibelen og i Koranen, og at det på det etiske felt kan finnes mye som er felles.

Det store skillet mellom kristendom og islam (og gjerne også jødedom) handler ikke minst om synet på Jesu gudommelige opphav og hans frelsergjerning, slik de oldkirkelige bekjennelsene tilrettelegger dette. Denne siden blir ofte underkommunisert av forståelige grunner. Den forstyrrer dialogen.

Dette er noe av det bildet som får meg til å se en parallell mellom vår egen tid og det vi leser i evangeliet om de som ”trakk seg unna” Jesus. Det kan faktisk noen ganger synes som om kirken selv ”trekker seg unna” i den forstand at dens representanter blir opptatt av mange andre måter å gjøre kirken relevant på enn selve forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus.

Kort sagt, og det gjelder også meg selv, savner jeg en større djervhet i vår forkynnelse og vår offentlige fremtreden. Vi må finne en riktig måte å forkynne om Jesus på, den Jesus som døde og oppstod for vår skyld.

Simon Peter har et motspørsmål til Jesus: ”Herre, hvem skal vi gå til?” I dette spørsmålet ligger det også et svar. Dette svaret er at Peter ikke ser noen annen: ”Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Vi trenger å spørre oss selv om hvordan Simon Peter hadde kommet frem til denne erkjennelsen og bekjennelsen.

Svaret på det kan ikke være noe annet enn at denne disippelen hadde vandret sammen med Jesus og blitt fortrolig med ham over lang tid. Slik hadde det vokst frem en så klar overbevisning i Simon Peters indre.

I vår kristengenerasjon har vi sett hvordan mye av rammeverket omkring det åndelige livet har smuldret opp.

For å sette det på spissen, igjen med et selvkritisk perspektiv:

Hvordan kan jeg forvente å ha et sterkt og tydelig bilde av Jesus når jeg ikke daglig leser i de profetiske og evangeliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente?

Hvordan kan jeg forvente å få et personlig forhold til den oppstandne og levende Jesus når jeg ikke bruker tid til å samværet med ham i bønn og lovsang?

Hvordan kan jeg forvente å være en del av den bekjennende og levende menighet når jeg aldri går til gudstjeneste?

Hvordan kan jeg forvente å få styrket mitt indre, åndelige liv og oppleve meg selv som en levende sten i Guds rike og kirke når jeg aldri tar i mot den hellige nattverd?

Vi trenger alle å lese disse versene fra Johannes evangelium, kapittel 6, 63-69.

Vi trenger å høre spørsmålet fra Jesus: ”Vil også dere gå bort?”

Vi klarer kanskje ikke å svare på den samme overbeviste og djerve måten som Peter gjør.

Om det er tilfellet, trenger vi å stanse opp, gjøre noe annet og se en annen vei.

Vi trenger større nærhet til Jesus Kristus, den levende, Guds Sønn.

Kirkelig berøringsangst

På Kirkemøtet er det svært mange som vil fjerne Johannes 3,16, den såkalte lille Bibel fra dåpsliturgien. Det skjer på grunn av ordene om at hver den som tror på Guds Sønn ikke skal går fortapt.

Begrunnelsen er at disse, i seg selv trøstefulle ordene, kan bli misforstått og få mennesker til å gruble over Guds dom og fortapelsens mulighet.

Mine refleksjoner er disse:

Vår tilværelse, innbefattet livets, dødens og guddommens mange mysterier, inneholder det gåtefulle aspekt at et menneske kan forspille sitt liv. Det å forspille sitt liv har også, på en gåtefull måte, noe å gjøre med dette livet og etter-livet. Dette er de aller fleste religioner enige i, selv om gåten har ulike formuleringer og konsekvenser.

Vi lever alle under dette gåtefulle perspektivet. I middelalderen, som i mange av de bibelske skriftene og på Jesu tid, hadde begrepet fortapelse mer konkret innhold enn det har for de aller fleste mennesker i dag.

Men skal kirken i sin kommunikasjon og sin omgang med evangeliene av den grunn fjerne det vanskelige og gåtefulle?

Men kunne like gjerne tenke dette omvendt, nemlig at det nettopp er det gåtefulle og vanskelige som gir kirken mulighet til å forklare og forkynne, i dette tilfellet å komme med det grenseløse budskapet om frelsen i Jesus Kristus, et budskap som kaster sitt nye og strålende lys over livsgåten og gudsmysteriet.

Selvfølgelig må ikke denne setningen høre med i dåpsliturgien.

Det som bekymrer meg er selve diskusjonen og den berøringsangsten som den er uttrykk for.

Til sist kan kirken i sin språkbruk bli så redd for bibelordene at den forkorter både livsperspektivet og trosperspektivet og ender opp med en selvpålagt taushet og et budskap uten mysteriets dirrende nerve.

Kroppens oppstandelse

I en preken for en tid siden forsøkte jeg å tilrette temaet med kroppens oppstandelse.  Jeg har ikke hørt noen preken om dette fra andre med disse perspektivene. Da en venn spurte meg om dette nylig, kom jeg til å tenke på denne prekenen og legger den ut her. Grunnlaget ligger også i Tekstverkstedet, som jeg utvikler for Agarando, den kirkelige leverandøren. Finnes også som en App, «Tekstverkstedet». Les og tenk videre selv!

 

Sofiemyr kirke

Kjære menighet

I dagens preken vil jeg bevege meg ut av min normale såkalte trygge sone som teolog og invitere dere inn i en tankeverden som ligger et sted midt mellom teologien, naturvitenskapene, filosofien og religionen.

Utgangspunktet er ordene av Paulus om det forgjengelige som må bli ikledd forgjengelighet og dette dødelige som skal bli ikledd udødelighet.

Grundtvig sier i en preken noe om den redselen som kan gripe oss når vi står på gravkanten og hører molden buldre mot det stengte kistelokk og med ett opplever at de avgrunnsdype erkjennelsen åpner seg av at det neste gang kan være vår tur, at vi skal være den eller de som ikke lenger får oppleve solens lys i det neste morgengryet, at vi står for tur til å gå under i dødens skygge.

Romanverket til Karl Ove Knausgård åpner med en klinisk gjennomgang av det som skjer med den sloknende bevisstheten og med kroppen til et menneske som dør. Det er en spennende og skremmende skildring, ikke minst fordi Knausgård i denne teksten henter frem det fysiske ved døden i sin nøyaktige, litterære registrering.

Når Paulus skriver om døden i dette kapitlet i brevet til menigheten i Korint, sammenligner han det å legge et menneske i jorden med en såmannsgjerning. Det blir sådd noe dødelig, og noe udødelig står opp. Det blir sådd noe forgjengelig og noe uforgjengelig står opp.

Men rent fysisk er det vanskelig å tenke seg hvordan dette skal være mulig. Et menneskes kropp blir jo lagt i jorden for å gå helt til grunne, kroppen skal desintegreres, deles opp i sine enkelte bestanddeler på molekylnivå, og kanskje også på atomnivå, det vet jeg ikke, men i hvert fall skal det ikke bli noe annet igjen når tiden har gjort sin gjerning enn jord og støv.

Også knoklene, kroppens harde deler, skal til sist  bli borte. Og da kan vi spørre, på rent fysisk grunnlag: hva er så egentlig dette frøet som legges i jorden? Hvordan kan Paulus bruke dette bildet, når vi – som moderne mennesker – vet at de fysiske lover er annerledes. Det skal til sist ikke finnes et spor tilbake av det et menneske var.

Skjønt akkurat dette kan vi spørre oss om. I en del av verdens religioner er jo nettopp selve essensen av det å dø at mennesket går tilbake til naturens store kretsløp, hvor alt går til grunne og siden gjenbrukes i et uendelig forløp og en uendelig sirkel. Sporene er der, men de er findelt omkring i kretsløpet.

I buddhisme og hinduisme, de store østlige religionene, er det slik at dette jordiske kretsløpet på en eller annen måte også inneholder en åndelig virkelighet, slik den kommer til uttrykk i tanken på sjelevandringen. Kretsløpet er ikke bare fysisk å forstå, men det har også en åndelig side. I disse religionene brukes ordet samsara om dette. Samsara er verdensaltet, det store, besjelede kosmos som alt kommer fra og som alt vender tilbake til, i en uendelighet av inkarnasjoner som kalles reinkarnasjoner fordi de er så mange og gjentar seg hele tiden.

For min del synes jeg at dette er utfordrende tanker fordi det er tanker som synes å stemme godt med det som skjer med kroppen rent fysisk, nemlig at den vender tilbake til jordsmonnet, for siden å bli brukt til andre tidsbestemte byggverk, enten disse byggverkene er trær og blomster, dyr, fugler eller mennesker.

Jeg mener at vi som tilhører kristenheten har en oppgave i å tenke mer på dette, og finne ut på hvilken måte kristen tro både ligner på og er forskjellig fra det jeg nå kort har beskrevet. I vår religiøse samtid, også i vår egen kristne eller etterkristne kultur, finnes det mye tankegods som minner mer om tankegodset i hinduisme og buddhisme enn kristen tro.

I denne prekenen vil jeg nå komme med noen trosutsagn fra det jeg oppfatter som et kristent ståsted. Jeg har frimodighet til å si det på denne måten fra en prekestol, og så må det bli opp til oss alle å be og tenke videre på hvordan vi selv vil formulere troen i denne sammenhengen.

Det første er at kristendommen helt og holdent anerkjenner menneskets fysiske side og at vår kropp vender tilbake til jorden. Det sier vi også i begravelsesritualet; ”Av jord er du kommet, til jord skal du bli.”

Dette henspiller på en av skapelsesberetningene i Det gamle testamente, hvor Gud former mennesket av jord og siden blåser livets ånde inn i menneskets nese. Når det har skjedd, blir mennesket til det som kalles ”en levende sjel”.

I kristent perspektiv er døden dermed ikke bare en fysisk hendelse. Døden har en side som vender mot Gud. Menneskets ånd forlater det fysiske – eller det jordiske – ved mennesket når mennesket dør, og ånden vender så tilbake til Gud.

Når personen i Knausgårds romanverk da dør, skjer det noe som ikke lar seg beskrive på det kroppslige, eller fysiske plan, og som Knausgård heller ikke omtaler i romanen. Det er ikke bare tale om en jordisk kropp som erobres av de fysiske dødskreftene. Det er tale om en ånd som forlater denne kroppen, og denne ånden hører til hos Gud.

Slik jeg foreløpig ser det, er det mer riktig å si at ånden forlater kroppen, enn at sjelen gjør det. Det samsvarer også godt med Jesu ord på korset, da han gjentok den bibelske salmen: ”I dine hender overgir jeg min ånd.” Det var Jesu egen dødserklæring.

At sjelen forlater kroppen, er egentlig en gresk tanke, knyttet til den filosofiske ideen om sjelens udødelighet. Ideen om sjelens udødelighet har sannsynligvis fått altfor stor plass i kristen tenkning, på bekostning av det fysiske og av tanken på menneskets ånd.

Sjelen, i bibelsk forstand, er et uttrykk for mennesket som individ i foreningen av kropp og ånd. Det er nettopp dette at vi er en jordisk kropp med en pust av Gud i oss, en ånd fra Gud, som gjør oss til en levende sjel, eller en levende skapning, slik det uttrykkes i den nye bibeloversettelsen, hvor ordet sjel er erstattet med ordet ”skapning”.

Men vi står tilbake med et stort spørsmål:

Hvor ligger sammenhengen med dem vi var her på jorden i og med våre dødelige kropper – og dem vi skal bli etter oppstandelsen – med våre udødelige og åndelige legemer.

Hvis det ikke er slik at Gud i oppstandelsen gjenbruker de restene av oss som fremdeles ligger i graven, hvordan skal Gud så kunne gjenskape oss på oppstandelsens morgen?

Svaret på dette, slik jeg tror at det må være, ligger åpenlyst i dagen her i det femtende kapittel av 1. Korinterbrev. Der sier Paulus:

”Det blir sådd et legeme som hadde sjel, men et Åndens legeme står opp.”

Dette er ganske komplisert å gå inn på alt dette, men hvis jeg skal si det enkelt, så sier jeg det slik:

Da det første menneske ble skapt, da menneskeheten ble til, kom det fysiske først, jorden og det jordiske.

Men når vi oppstår i de dødes oppstandelse, kommer det åndelige først. Så skal det åndelige mennesket bli ikledd jord på nytt, ikke den gamle jorden med dens evinnelige kretsløp – men en ny jord som på annen måte er gjennomtrengt av det guddommelige lyset fra Gud. Som apostelen Johannes sier i sin åpenbaring: ”Jeg så en ny himmel og en ny jord.”

Kontinuiteten mellom den jeg er i dag og den jeg skal bli i oppstandelsen ligger altså ikke på det fysiske plan. Det er ikke jorden som husker hvem jeg er, slik kretsløpstanken kan legge opp, men det er Gud som husker hvem jeg. Jeg skal stå opp, ikke bare i mitt eget bilde, heller ikke bare i Guds bilde, men jeg skal stå opp i Jesu Kristi bilde, som et nytt menneske og leve evig for ham. Først da er døden oppslukt og seieren vunnet.

Det nye jeg som skal leve i Guds lys i all evighet, er et jeg som er fylt av Guds Ånd. Den nye kroppen jeg skal bære, er en kropp som er gjennomstrålt av det guddommelige lyset, slik Jesu kropp var da han møtte Maria ved graven og senere sine disipler. Det står at han gikk gjennom stengte dører. Det var ikke et mirakel, men det var slik det måtte være for en kropp som hadde passert det fysiske og ikke lenger hadde jorden som sitt prinsipp, men Guds levende ånd.

En gang var jeg i en ganske heftig diskusjon med en ateist. ”Men de dødes oppstandelse er en fysisk umulighet,” sa han. ”Det finnes rett og slett ikke nok fysisk materiale på det vi kaller jorden til at alle disse kroppene skal kunne gjenoppstå. Hvis hver kropp skal ha sin del av jordsmonnet blir det for lite jord til alle de millioner, for ikke å si milliarder mennesker, som har vært her på jorden i tidens løp.”

Jeg husker ikke hva jeg svarte den gangen. Men om jeg skulle svare i dag, ville jeg si: ”Du glemmer en viktig forutsetning. Vi snakker ikke om denne jorden. Vi snakker heller ikke om den kroppen eller de kroppene som gjennom tidene har vendt tilbake til jord. Vi snakker om noe nytt og grensesprengende. Vi snakker om Jesus Kristus, det eneste menneske hvis kropp ikke har råtnet i gravens dyp. Det er fordi hans jordiske kropp ble gjennomglødet av skapelsens flamme. Så stod han opp på den tredje dag som en levende ånd!

Kroppen til Jesu ble ikke værende i vår fysiske verden, eller i samsara, om vi skal bruke dette ordet fra de østlige religionene. Jesu kropp ble tatt ut av kretsløpet. Tilspisset kan vi si det slik: Den samlede energimengde i vårt kosmos er redusert med den fysiske energien som molekylene i Jesu kropp representerte. I dette kapitlet i Korinterbrevet kalles Jesus for førstegrøden av dem som har stått opp, og senere skal vi alle følge ham inn i oppstandelsens rike, ved hans gjenkomst.

Når vi en gang oppstår, skal vi ikke oppstå med de samme kroppene vi hadde før. Vi skal stå opp med kropper som bryter alle de fysiske lover som vi kjenner her og nå. For disse kroppene er skapt av ånd. De er legemer av lys, oppstandelseslegemer som Jesus gir oss når himmel og jord er blitt nye.

Dette er tankens og trøstens og håpets ord til oss i dag. Jeg sier ikke at jeg har forstått alt dette. Men jeg overbevist om at vi som kristne i en flerreligiøs og utfordrende verden skulle bruke mye mer bønn, tid og tankekraft på å trenge inn i oppstandelsens og kommende verdens mange hemmeligheter.

Det er som apostelen sier:

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

 

Å, Herre Krist, bryt dette kosmos’ kulde,

la jorden nå fullkommenhet i deg.

Og la oss se ditt frelseransikt stråle,

så vi kan eie håp og finne vei.

 

Og når du kaster nye ord og kloder

inn i et nytt og renset himmelrom,

da la den jord som vi engang bebodde

bli deg et tempel og en helligdom!

 

Å, Herre Krist, du kommer, vi skal se deg

og bli forvandlet ved basunens klang.

Da skal vi kjenne varmen fra ditt åsyn,

mens alt omkring går opp i lys og sang.

 

© T: Eyvind Skeie

 

 

Valgordning og konsekvenser

Åpen Folkekirke ønsker gå fra å være en aksjonsgruppe til å bli en kirkelig bevegelse på en bredere plattform. En del av strategien er å få et kirkelig valgsystem med ulike lister som avspeiler folkekirkens mangfold. Som et ledd i dette vil Åpen Folkekirke at de ulike bispedømmerådene ikke skal sette opp valglister slik praksis har vært frem til nå, i hvert fall ikke i bispedømmer hvor det finnes lister fra Åpen Folkekirke og (helst) andre. Dette er forståelig når man først har knesatt prinsippet om at at det er de forskjellige interessegruppene og meningsfellesskapene i kirken sin oppgave å fremskaffe lister til det kirkelige demokratiet.

Det er grunn til å stille spørsmål om dette er en klok strategi av Åpen Folkekirke.

Mine erfaringer, etter å ha reist en del omkring i det kirkelige landskapet, er at en slik nyordning av valg til kirkens øverste organ(er) vil kunne redusere valgdeltakelsen dramatisk, i det minste fra såkalt «vanlige» kirkegjengere. På min ferd har jeg møtt svært mange som sier at de da vil unnlate å bruke stemmeretten. Mange opplever heller ikke at lister, polarisering og (kirke)politisering er et klokt veivalg for fremtiden. For mange henger det  rett og slett ikke sammen med kirkens karakter av trossamfunn. Mange ser heller ikke for seg på hvilke premisser det kan la seg gjøre å stille opp lister med ulik profil.

Skal, for eksempel, kirkens budsjettmessige prioriteringer spille en rolle på slike lister? Hva med geografiske hensyn, diakonisyn, teologi eller kulturoppfatning? De fleste som tilhører den aktive menigheten tenker foreløpig ikke i slike baner ved kirkelige valg. Men det er selvsagt tenkelig, og enda mer i en situasjon hvor kirkens sentralmakt har større styring over budsjettprofil og enkeltposter. Men er dette en ønskelig utvikling, og er den mulig å gjennomføre i praksis over tid?

I kirkelivet/kristenlivet i Norge, slik vi har kjent det frem til nå, har det vært en form for polarisering mellom organsasjonene/det frivillige legfolket og det vi kan kalle kirken, med dens ytre stuktur,  prester og menighetsråd. Denne polariseringen har hatt ulik intensitet gjennom årene. Nå har det kommet et nytt element inn i dette ved at flere av de store organisasjonene er i ferd med å rigge seg til som egne trossamfunn. For ganske mange mennesker jeg har møtt omkring i landet, er veien meget kort til at de melder seg ut av folkekirken og flytter hele sitt engasjement over i en av disse andre kirkedannelsene. Det er, så langt jeg kan bedømme, lite sannsynlig at det fra disse, enten de er gamle eller nye,  vil bli brukt energi på å sette opp egne lister til folkekirkelig valg. Snarere vil situasjonen heller øke antallet mennesker som finner seg andre fellesskap for sin trosutøvelse.

Jeg ser de saklige innvendingene mot å ha ulike listetyper, slik det skjedde ved valget i 2015. Samtidig kan bevegelsen Åpen Folkekirke komme til å sette hele det sårbare, kirkelige demokratiet i fare i 2019, ikke minst ved at svært mange aktive menighetsmedlemmer kjenner seg fremmedgjort i sin egen kirke og unnlater å bruke stemmeretten. I praksis vil det også fort kunne vise seg at det ikke lenger finnes noen «bevegelser» som finner det bryet verd å stille alternative lister med geografisk basis i de enkelte bispedømmer. Dette er ganske alvorlig for folkekirken på mange måter. Blant vil det kunne medføre at avstanden mellom lokalmenighetene og kirkens sentralmakt vil øke. Denne avstanden er allerede stor nok som den er.

Med håp om at delegatene på Kirkemøtet må klare å navigere seg gjennom dette farvannet med klokskap og ønske om konsensus.

Hilsen Eyvind S

En salme for nyttår

 i

Ved nyttårstider 1988 skrev jeg en nyttårssalme. Straks de tre versene var ferdige, sendte jeg teksten på telefaks til Egil Hovland. Det var om kvelden. Morgenen etter lå en faks og ventet på meg, Det var Egils melodi, skrevet med hans lett gjenkjennbare noteskrift. Jeg spillte, sang og ble glad.

Senere har denne sangen levd sitt stille liv, inntil den ble tatt inn i vår siste salmebok, (839), men jeg har ennå til gode å synge den ved en gudstjeneste på nyttårsaften. Heller ikke går, i Kolbotn kirke, skjedde det. Men vi var 16 personer rundt bordet i Strandliveien 3, og da ble den fulltonende sunget.

Det er en ganske enkel melodi Egil Hovland har funnet frem til. Men når den synges, har den både lengsel og kraft i seg, akkurat slik det skal være.

Jeg sette teksten her på nettstedet, med hilsen til alle dere som titter innom! Kanskje noen av disse ordene kan være til inspirasjon, trøst eller glede for noen av dere!

Og så får jeg satse på at det neste år skal være mulig å få høre denne sangen under kirkehvelvet, et eller annet sted i landet!

Godt nytt år!

Ingen tid så fylt av minner

Ingen tid så fylt av minner

som den aller siste time.

Mellom liv og død vi stilles

nå på årets siste dag.

Alle mennesker vi møtte,

alt vi tenkte, sa og gjorde,

alle øyeblikk er nær oss

når vi hører klokkens slag.

 

Alt er hos oss denne time

når vi er i grenselandet,

på det sted der drømmer fødes

mellom nytt og gammelt år.

Klagen over det vi mistet,

bønnen for en ukjent fremtid,

bever under rommets hvelving

når de store klokker slår.

 

Ingen tid så full av fremtid

som den tid vår Frelser gir oss,

han som gikk sin vei i tiden

og ble døpt med korsets dåp.

I den mørke vinternatten

lyser håpets klare stjerne.

Aldri var vår jord alene.

Aldri er vi uten håp.

 

Eyvind Skeie

Pilegrim

Fra Anafora, Egypt

I disse dagene mellom jul og nyttår deler jeg noen poetiske tanker om identiteten som pilegrim. Med gode ønsker til dere alle!

 

 

Jeg er pilegrimen

som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

Eyvind Skeie/Jesu syv fødsler/

 

 

Misjon og diakoni i Midtøsten

Under mitt første besøk i Egypt var vi innom Det koptiske institutt i Kairo. Daværende generalsekretær i Stefanusalliansen, Bjørn Wegge, presenterte meg for en av lederne ved instituttet vedå si at jeg var en kjent salmedikter fra Norge.

Til denne opplysningen hadde lederen et ganske skarpt og overraskende svar: «Du er en farlig person. I vår kirke kjemper vi på to fronter. Den ene fronten er representert ved den islamske majoritetsreligionen i dette landet. Det er avgjørende for oss at våre barn og unge forstår våre kristne røtter. På den andre fronten må vi kjempe mot evangeliske , amerikanske misjonsorganisasjoner, med alle deres lettvinte åndelige sanger og deres ressurser som lokker de unge bort fra vår egen tradisjon.  På begge disse frontene tar vi i bruk vår egen tradisjon av sang og toner. Det er noen hundre salmer som vi har sunget helt siden de første århundrer. Om vi kan gi disse videre til dem som vokser opp, har vi gjort det vi skal gjøre.»

Jeg har  tenkt på dette i forbindelse med en del hendelser i norske medier de siste dagene, uten å nevne disse. Men det jeg vil reflektere litt over er knyttet til misjon, diakoni  og strategier i forhold til de historiske kirkene i Midtøsten. Hvordan skal vi i vår kirkelige virkelighet her i Europa og i Vesten tenke om dette?

For det første kan vi i det hele tatt ikke bruke ordet misjon når det gjelder disse kirkene, både fordi de lever i muslimske omgivelser og fordi de har en kristen tradisjon som er nesten dobbelt så lang som vår egen. De kristne i disse kirkene er ikke gjenstand for vår «misjon», de er våre søsken i Kristus og likeverdige partnere. De kan heller ikke drive «misjon» i vanlig forstand av ordet, fordi det rett og slett er umulig. Det de kan, er å dele Guds ord og sakaramentene i sine egne gudshus, men også der med fare for angrep (kfr det som skjedde i Kairo for få dager siden).

Som evangeliske kristne, med våre røtter tillbake til den europeiske 1500-tallet, kan vi ikke nærme oss disse kirkene uten en dyp respekt for deres troserfaring og overlevelse gjennom alle disse årene.

I utgangspunktet er de våre likeverdige partnere, og de kan lære oss minst like om kristen tro og tradisjon som vi kan lære dem. Dette gjør at misjnsbegrepet ikke lar seg bruke slik det vanligvis gjøres i vestlig tradisjon. Det er mye mer riktig å tenke ut fra partnerskap og gjensidighet.

De historiske kirkene har alle et grensesnitt mot resten av befolkningen i sine land og regioner. Dette grensesnittet er blitt tilpasset og regulert gjennom århundres kompliserte prosesser. Når det nå er i støpeskjeen med dramatiske utslag, må vi som kommer dit ikke blande inn våre egne forestillinger og oppfatninger knyttet til islam, misjon og konfrntasjon i dette. Vi må nærme oss dem med ydmykhet og gi våre partnere i Midtøsten full frihet til å definere hvordan de vil stille seg i mange vanskelige spørsmål, og hjelpe dem til å gjøre dette.

Men det er rett og riktig å støtte dem i deres mange kamper og bestrebelser fordi de er våre kristne søsken som opplever forfølgelse og mange andre utfordringer. Dette har noe å si for hvordan vi fordeler økonomisk støtte.

Også disse kirkene har sine diakonale programmer over et bredt felt, fra fattigdomsbekjempelse til likhet mellom kjønnene, helse og undervisning. Selv har jeg sett hvordan Mama Maggie med sitt store arbeid over hele Egypt og biskop Thomas, i sitt bispedømme og ellers, agerer diakonalt med stor grad av bevissthet og strategisk presisjon. Dette diakonale arbeidet har også en positiv berøringsflate mot resten av samfunnet, og det bygger opp de kristnes overlevelseskraft.

Jeg mener derfor at det er ytterst viktig å støtte det diakonale arbeidet som kirkene i Midtøsten (in casu den koptiske kirke) utfører. Det er ikke slik at man fra et giverland kan si at midlene, for eksempel, må fordeles likelig mellom «kristne og muslimser».

I nødhjelpsarbeid og annet utviklingsarbeid skal ikke religion og etnisitet spille noen rolle.

Men i et kirkelig partnerskapsarbeid er det viktig å la den lokale historiske kirken bli gitt midler til å utvikle sin diakoni, for slik å kunne være en viktig aktør for den kristne befolkningen og kunne spille en positiv samfunnsmessig rolle. Men dette skjer i hovedsak under overskriften «diakoni» og ikke «misjon», i den klassiske forstand av ordet.

Det arbeidet jeg har sett Stefanusalliansen støtte i Egypt har en slik klar diakonal side. Gjennom dette settes kirken og de kristne i stand til bringe håp, både til de kristne og til hele samfunnet.