Eyvind Skeie, forfatter

Vår vei gjennom tiden er en vandring i pilegrimers spor

Kom til Jesus

Fote: ES

Denne søndags morgen har jeg tilbrakt en halv times tid med å spille meg gjennom en del sanger fra Melodiboken. For de som ikke vet det, inneholder Melodibokens to utgaver sanger fra bedehustradisjonen. Det er altså sanger som noen av oss husker fra barndommens bedehusmøter, og som våre formødre og forfedre har sunget, både på bedehuset og hjemme.

De fleste av sangene er ganske gjennomskuelige når det kommer til melodiføring, enten de går i dur eller moll. De er enkelt bygget opp, og ikke sjelden med vers og refreng. Av og til skjer det en musikalsk modulasjon, men de aller fleste lander likevel trygt på grunntonen, enten det skjer i den øvre del av notesystemet eller lenger nede. For meg, som er ytterst middels huspianist, er det greit å spille meg gjennom sangene ved hjelp av besifringene, som er godt og greit utført i den utgaven av Melodiboken som jeg har for hånden. Her finnes også ulike taktarter, alt fra lette valsetrinn til mer bestemte marsjer. Boken har også folkemelodier og salmetoner fra mange ulike land.

Tekstene er et kapittel for seg. Det er vanskelig å se for seg at mange av dem kan bli sunget av mennesker i dag, med den tidsfølelse og livsorientering som preger de fleste av oss. Likevel finnes det verdier i tekstene. Om jeg skal prøve å si hva det er, vil jeg særlig trekke frem to sider ved denne sangtradisjonen:

Det første er den inderlige tonen som finnes både i tekst og melodi. Det er noe her som ikke kan unngå å røre og beta, selv om sangene kommer til oss fra en fjern og fremmed tid, men kanskje også nettopp derfor. Jeg merker det når jeg synger gjennom sangene, vers for vers, sangenes inderlighet berører.

Sangenes inderlighet åpner også for en annen dimensjon. Det er en dimensjon som knytter seg til oppfordringen om å komme til Jesus. Det er lett å se for seg hvordan sangene har blitt sunget etter predikantens sterke, og sikkert oss noen ganger overdrevne, henvendelse til enkeltmenneskene i forsamlingen om å overgi seg til Jesus. I sangene lyder dette vekkelsesropet enda sterkere. Det handler om å bryte opp, vende seg rundt, se Frelseren stå der med sine åpne armer og komme til ham, be om nåde, erfare frelsen, starte på nytt.

Det inderlige tonefallet i tekst og musikk åpner for menneskets valg i nærvær av Kristus, den korsfestede og oppstandne. Det slår meg at mye av den forkynnelsen vi møter i dagens kirke langt på vei mangler denne inderlige og enkle Jesusfromheten. Appellen som utgår fra prekestolen handler mye oftere om etiske og samfunnsmessige spørsmål enn om dette ene og enkle: Å fly i Jesu armer, for å bruke et språkspill fra slike glemte sanger.

Dette hadde jeg på hjertet denne dagen, fremdeles med klangen av glemte sanger i mitt sinn.